Hvor langt er jeg egentlig villig til å gå?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2020/04/Sweet-Wine-of-Love.jpg

I ekstreme situasjoner må man bare bruke ekstreme virkemidler.
I dag tidlig stod det faktisk en kunde og ventet på meg da jeg ankom Dalalåven Atelier. Jeg ble overlykkelig! Det har ikke akkurat vært overflod av kunder i kunstbransjen de siste ukene.
Dette var en stilig ung mann, en klassisk sjarmør egentlig.

Jeg fikk raskt inntrykk av at han bare hadde tenkt å ta en rask titt og så gå igjen. Ikke akkurat det jeg håpa på, eller det jeg trengte. Jeg prøvde å dra i gang en samtale, men han var rimelig selvopptatt. Tydelig at det ikke manglet på selvtilliten, for å si det slik. Han spankulerte inn, med hode høyt hevet, kikket seg raskt rundt, jeg merket meg at han så mye mer på meg enn på kunsten.
Jeg har mistet mange utstillinger og andre oppdrag på grunn av koronakrisen så her gjaldt det å tenke raskt.

Jeg burde nesten ikke innrømme det offentlig, men denne sjarmøren hadde ingen respekt for dette med sosial distansering. Han var er en slik type som er vant med at alle faller for ham, så han hadde tydeligvis null intimsone. Fyren ble rimelig nærgående
Jeg har mistet mange utstillinger og andre oppdrag på grunn av koronakrisen så her gjaldt det å tenke raskt. Det er desperate tider, men hvor langt er jeg egentlig villig til å gå?
Ganske langt viste det seg.

Jeg gikk resolutt inn på bakrommet, hentet noe, returnerte med et smil og det jeg håpet var en forførende stemme.
Ikke lenge etter spiste han regelrett ut av hånda mi. Han slo seg faktisk ned i godstolen og ble værende lenge. Det ble ikke noe inntekt ut av det denne gangen, men jeg tror garantert han kommer tilbake. Manglende inntekt til tross så fikk jeg noe annet som er nesten like verdifullt.

Jeg fikk intimitet, nærhet, heftig kos rett og slett. Jeg vet han er familisert, og jeg har samboer, men det er grenser for hvor mye motstandskraft jeg er i stand til å oppvise. Spesielt med det manglende sosiale livet jeg har nå.
Vi endte med å ligge å rulle oss rundt på gulvet sammen, helt tett inntil hverandre. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at vi nøt det begge to. Jeg trengte ikke å bekymre meg for at det kom folk heller. Jeg har kun hatt en kunde innom her på 3 uker. Tiden gikk alt for fort, han måtte gå sa han.
Nå sitter jeg igjen her og tenker at jeg skulle bedt han om å bli litt lengre, men hvis jeg er heldig kommer han kanskje innom igjen snart? Innerst inne føler jeg et lite stikk av dårlig samvittighet, kommer noen til å finne spor? Til å skjønne hva jeg har gjort i dag?

Du vil vite hva det var jeg hentet på bakrommet? Det hemmelige trikset mitt? Jeg må vel innrømme at det nesten var som en bestikkelse. Det var kattegodteri.
Sjarmøren heter Pusur, han er nabo med atelieret mitt. Og selv om jeg ikke tjener noe på besøkene hans så gir han meg utrolig mye glede, kjærlighet og inspirasjon.
Det hender jeg får litt dårlig samvittighet når jeg kommer hjem, dekt av oransje pels, til min svarte skjønnhet Frøyapus på 19 1/2 år. Men jeg tror Frøya synes det er greit at jeg fått litt kattekos også på jobb, ikke bare hjemme.

Med sosial distansering og karantene er det mange som ikke får noen form for nærhet, i en slik situasjon tror jeg nærheten til dyr er enda viktigere enn ellers.
Gleden over å oppleve at noen virkelig er glad for å se deg, følelsen av at noen trenger deg, at noen vil kose med deg, eller som i mitt tilfelle i dag, at noen ble veldig glad da jeg kom på jobb.
Nærheten til dyr kan være det som bidrar til at noen unngår en depresjon.

For meg har det vært litt tungt å gå på jobb i det siste, men da jeg lå på gulvet her i dag tidlig og rullet rundt sammen med en stor rødoransje pelsball som malte for full guffe og stanget hodet sitt mot mitt var det helt glemt. Da følte jeg kun lykke.
Takk Pusur!
P.S jeg har igjen mere kattegodteri, det kan byttes i kos, håper du stikker innom igjen.

Lykken er å få starte arbeidsdagen med så mye kos og oppmerksomhet
En lykkelig Pusur har fått fylt opp magen med kattegodteri
Vi bryr oss ikke om sosial distansering, her er det bare kos