Hjernens prioriteringer

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/04/Danserinnen.jpg

Jeg må alltid ha musikk til arbeidet. Hva jeg foretrekker å høre på varierer litt etter hva slags motiv jeg maler på. Jeg har for lengst oppdaget at den musikken som fungerer best for meg når jeg kjører bil eller vasker hus ikke nødvendigvis er den samme musikken som gir meg best konsentrasjon når jeg som kunstner skal fokusere på små kompliserte detaljer på et maleri. Jeg kan heller ikke ha samme musikk når jeg skal male et tungt og depressivt maleri som når jeg skal male et bilde som handler om romantikk eller glede. Stemning er viktig rett og slett. Musikk jeg får lyst til å danse og synge med til er heller ikke så egnet når jeg skal sitte her og skrive blogg.
Kundene mine hører med andre ord litt forskjellig når de kommer inn hit på atelieret. Jeg liker musikk, men jeg kan virkelig ikke å synge, jeg er nok nærmest som tonedøv å regne. Jeg synger ergo mest for meg selv og katten min Frøya, og slutter umiddelbart når jeg hører det kommer kunder inn døra.

I senere tid har jeg gravd frem en del musikk jeg hørte mye på i ungdommen, og har testet datidens slagere som malemusikk. Som den middelaldrende damen jeg er begynner dette å bli noen år siden.
Forrige uke tok jeg meg selv plutselig i å synge med på en sang jeg ikke hadde hørt på minst 20 år, slik mens jeg svingte penslene. Ikke nok med det, jeg oppdaget i tillegg at jeg sang på et eller annet afrikansk språk…. Jeg hørte på albumet Freedom- No compromise av Little Steven fra 1987, og gaulet lykkelig i vei;
Impilo Geyethu Thina Sigidela Phambili
For slikt DET husker jeg altså, men handlelisten jeg sirlig skriver om morgenen, tror du den blir med ofte på butikken? Nei da, hjernen har jo sine prioriteringer må vite.
Det verste er at jeg også husker hva dette betyr, for det stod jo inne i coveret på kassetten som ble innkjøpt i -87.
Ellers kan nevnes at Little Steven også er skyld i at jeg vet at
Ho Ka Hey Wah Nah
Ho Ka Hey Wah Nah Woh
Ho Ka Hey Wah Nah
Ho Ka Hey Wah Nah Woh
er krigsropet til Lakota Sioux indianerne, og ja da, jeg vet også at det betyr «Let’s go – now»

Jeg lærte tydeligvis et og annet av musikken på 80-tallet. I samme periode digget jeg også østerrikeren Falco. 30 år etterpå kan jeg fremdeles tekstene fra favorittsangene. Falco sang på en blanding av tysk og engelsk. Siden jeg gikk på Tegning, Form og Farge hadde jeg ikke tysk på videregående. Men tekster av typen
Hey, das waren Zeiten when Hard Rock was Hard Rock, Musik was as tough as a nail, Und unsere Jungs, die waren nicht lazy they got out and made, It crazy but no one left to tell the jail, Der Bube fragt den König, Hey babe do you wanna dance? Sie machen History dann sie sind scharf wie nie, The first pre-elected Rock n Roll band
Vel, slike tekster, det kan jeg da altså til tross for minimalt med tyskkunnskaper.
Det er fare for at mesteparten av den lille tysken jeg kan har jeg faktisk lært fra Falco og Derrick. For ikke å snakke om at det å høre på musikk har gjort at jeg kan Lakota Sioux indianerne sitt krigsrop naturligvis.
Jeg er med på et pubquiz-lag, og har for lenge siden konkludert med at jeg sitter inne med så mange svar som de aldri spør om på slike quizkvelder….

Bilde øverst i bloggen er maleriet «Danserinnen», olje på papyrus, malt av Inga Dalsegg

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.