Mitt første konsertminne er fra 1984. Vi bodde i Namsos, og de mest spilte sangene i musikktimene på Namsos barneskole det året var uten tvil Levva livet og Lys og varme.
Levva Livet kassetten ble spilt jevnlig på stereoanlegget hjemme. Jeg syntes for øvrig Åges røde briller var skikkelig stilige.
Da Åge skulle ha konsert i hjembyen den sommeren var mamma, min tvillingsøster Elin og jeg på første rekke. Det regnet, men været bremset absolutt ikke gleden, dette var nok den største opplevelsen i mitt 9 ½-årige liv.
Lokalavisa Namdal Arbeiderblad – som den het den gang – var naturligvis også til stede. Ikke lenge etter konserten kom det en stor plakat med bilder fra konserten for salg. Der står vi 3 – iført regnjakker – godt synlig på første rad og holder for ørene. Jeg føler virkelig for å si BEKLAGER til Åge for akkurat det. Nå for tiden ser man sjelden barn uten hørselsvern på konsert. Den gang da var det nærmeste vi kom hørselsvern altså å holde for ørene. Det ser jo ut som vi ikke liker musikken, men jeg kan love at det gjorde vi.
Jeg har vært på konsert med Åge også som voksen, helt uten å holde for ørene så det er sagt. Den konserten i -84 er nok den eneste hvor jeg har gjort det.
Noe av det som sitter sterkest i minnet er hvor stort det var at vi fikk stå fremst, slik at vi faktisk fikk se ham, ikke bare høre.
Hukommelse er merkelige greier, for jeg kan verken huske venting eller trengsel. Tatt i betraktning at det var 3 200 samlet på Festplassen i Namsos vil jeg tro det må ha vært litt av begge deler. Det jeg derimot husker er at jeg hatet å ha på meg regnjakke, men mamma insisterte, og at det absolutt var regnjakke-vær. (Foreldre kan være fornuftige slik, selv om det er hardt å innrømme når man er 9 ½ år)
Til tross for at hukommelsen min helt har fortrengt trengsel og venting så er det også slik at sangtekster jeg ikke har hørt på mange år fremdeles sitter i fast i hodet mitt. Det er jo litt rart at jeg husker teksten på en sang jeg ikke har hørt på 40 år, samtidig som jeg ikke greier å huske å ta med meg handelista mi når jeg går på butikken.
I skrivende stund har jeg nettopp hørt meg gjennom flere album av Åge, og det viser seg at jeg kan tekstene på alle de sangene jeg likte best i barndommen. Ikke bare de vi sang jevnlig i musikktimene på barneskolen. I tillegg førte et gjenhør med musikken til at flere minner dukket opp. Brått var jeg satt tilbake i tid til ferieturer og bilturer på 80-tallet der jeg alltid satt i midten av et trangt baksete, mens Levva livet-kassetten ble spilt om og om igjen. Jeg tipper mamma og pappa bare var glad for at perioden med masing om å høre Smurfene var over.
I forbindelse med Åge og Sambandet sin avskjedsturne ble det litt mimring. Mimringen førte til at mamma tok en liten jaktrunde på det meget innholdsrike mørkloftet. Der fant hun plakaten fra 1984, helt uskadet. Den hadde hedersplass på veggen da vi bodde i Namsos. Senere innbiller jeg meg at den hang i en gang på loftet. Den har i hvert fall vært nedpakket i mange år, men ble nå et koselig gjensyn. Nå tror jeg nok det blir innramming i stedet for å havne tilbake på mørkloftet!
