Hva blir igjen?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2019/04/Levd-Liv.jpg

Alt blir borte før eller siden.
Det vi ikke aktivt går inn for å ta vare på, det forsvinner med tiden. Inkludert deg. ALT blir borte. Det er bare å innse at både du og jeg faktisk er død om noen tiår, – slik senest.
Tiden kommer til å fjerne alle spor etter oss etter hvert.

På hytta vår har vi massevis av gamle ukeblader etter besteforeldrene mine. Jeg synes det er koselig og herlig nostalgisk å bla i disse, enkelte artikler har jeg lest flere ganger.

Hvis du ser i aviser som er 1-2 år gamle, for ikke å snakke om de som er 20 eller 50 år gamle, er det nesten som å foreta en liten tidsreise. Du kan lese om bekymringer som var akutte den gang, offentlige personer som ingen husker lengre, debatter der det viste seg at ingen av partene hadde rett, kritikk av fenomener som for lengst er borte. Kritikk som ikke en gang er forståelig i dag.

Jeg husker at norsklæreren min på ungdomsskolen viste oss et gammelt leserinnlegg der en person var i harnisk over at datidens skoleelever lærte å skrive eple i stedet for æble. Vedkommende hevdet at dette var poengløst, da folk fremdeles ville fortsette med å si æble til evig tid.

Alle disse gamle døde nyhetene som nå er meningsløse, – eller kun til underholdning, – var betydningsfulle da de var nye. Nå er meningen med dem borte. Det er bare å innse at sjansen er stor for at mye av det som betyr noe for oss i dag også blir borte.

Når du dør vil du bli husket noen generasjoner. Etter kun tjue år må dine etterlatte aktivt betale for at grava di ikke skal bli fjernet. Selv har jeg informert mine nærmeste om at jeg ønsker å bli kremert og få asken min spredd for vinden, – da slipper noen å måtte vurdere om det er verdt å vedlikeholde og betale for min grav.

Når du dør mister eiendelene du har sine historier. Det som er så selvsagt med akkurat DET bordet, DET bildet, DEN puta – alt sammen blir etter hvert borte. Jeg er ekstra glad i spisestuemøblene mine fordi min gammelonkel Guttorm fikk dem i bryllupsgave. Jeg har slept både bordet og stolene med meg på flyttelass helt til England og tilbake igjen. Men når jeg er borte, hvem vil da huske gammelonkel Guttorm?
Jeg har både vaffeljern og julepynt etter oldemor, favorittveska mi har jeg arvet etter tante Else Nina, jeg har klær etter min mormor, fargerike retro duker og tallerkener etter bestemor og bestefar. For meg er alt dette fysiske minner om disse personene, og det gir meg gode minner og glede å bruke dem.
Men etter meg blir kanskje disse tingene blottet for mening? Til slutt er nok verdien kun det som kan sees, – altså bruksverdi, estetisk verdi, eller samleverdi.

Jeg tror mange av oss kunstnere, forfattere, komponister og arkitekter har et håp om å etterlate noen spor etter oss. Kanskje greier jeg å sette igjen noen spor av mening som kan ha et litt lengre liv enn asken etter meg? Mening som vil kunne gi de tingene jeg etterlater litt betydning.

De fleste kunstnere opplever ikke at det de skaper blir nevnt i kunsthistorien eller innkjøpt av de store museene eller galleriene.
Men et kunstverk som blir betraktet, kommer seg videre i nye hender, blir tatt godt hånd om, vist fram snakket eller skrevet om, er et verk med lengre liv.
På en måte sikrer også dette kunstneren et lengre liv. For meg er en av de største gledene i livet kunder som blir rørt til tårer eller nærmest i lykkerus når de kjøper bilder jeg har skapt. Så får jeg bare håpe at de forteller historien om akkurat sitt bilde til sine etterkommere.

Øverst maleriet Levd liv av Inga Dalsegg