Jeg er sikker på jeg hadde den i går…. Eller i hvert fall tidligere i uka….
De siste 5 dagene har vært en evinnelig lang leteaksjon. Hele familien har fått jevnlige oppdateringer, og har bidratt med tips til hvor jeg burde lete. Alle som har vært innom husets dører de siste to ukene har på et eller annet tidspunkt blitt mistenkt for å være den som har rotet bort medisinen min.
Jeg begynte nemlig på en ny medisin for 2 uker siden. En ganske stor eske med tabletter har ligget på plassen min ved spisebordet siden da. Hver morgen tar jeg medisindosen min mens jeg spiser frokost. Her om dagen oppdaget jeg brått at esken var borte, det var bare brettet med tabletter som lå igjen. Og det omtalte brettet hadde bare 2 tabletter igjen…
Etter en rask sjekk i medisinskapet og på andre logiske steder steg panikken raskt. En meget lokal spørreundersøkelse – blant samboer og husets pus Nilsebass – viste at ingen kunne huske når de sist hadde sett esken med tablettene. Alle var enige om at den hadde ligget der lenge, og at den ikke var å se nå, men ingen husket hvilken dag den forsvant.
Etter ett år med helseproblemer har jeg en egen hylle på badet med et assortert utvalg tabletter jeg tar jevnlig. Den ligger sikkert der tenkte jeg – men nei. Alle andre hyller, skuffer og skap på badet ble også endevendt – uten annet resultat enn at det nå er litt mer ryddig der.
På dag 2 innså jeg at vi trengte forsterkninger. Mamma rykket umiddelbart ut og kom syklende innen få minutter. Hun hoppet av sykkelen, og utbryter umiddelbart;
– Har dere lett i kjøleskapet? .
– Nei så langt har det ikke gått enda, svarte jeg.
– Da sjekker jeg der! Kom det kontant til svar.
Mens mamma sjekket kjøleskapet grundig satt jeg på kne foran vedovnen på kjøkkenet og endevendte den for diverse papir som blir kastet inn der jevnlig. Det hadde ikke vært tent opp på lenge heldigvis, så det var håp for å finne noe.
Vedovnen og kjøleskapet viste seg å være blindspor.
Samboeren dro frem papir-søppeldunken og tømte den utover plena. Så klart! – tenkte jeg, den har sikkert havnet der i tro at det var en tom eske.
En nøye gjennomgang av alt fra tepose-emballasje til reklame, bakepapir og annet av papp og papir ga oss kun et lite spor, nemlig papirposen medisinen kom i fra apoteket.
I desperasjonen som fulgte de neste dagene vurderte jeg nøye HVORDAN jeg skulle forklare de på legekontoret at jeg trengte en ny resept fordi jeg hadde rotet bort 3 måneders forbruk av medisin…. Skulle jeg skylde på katten? Eller på samboeren?
Jeg havnet til slutt på at den eneste logiske forklaringen er at vi antagelig har en husnisse som stjeler medisin og selger den på det svarte markedet. Jeg velger å tro at nissen gjør dette for å finansiere sitt eget store forbruk av risengrynsgrøt og marsipan.
Men ville fastlegen min forstå dette når jeg ringte og ba om påfyll så lenge før tiden?
Jeg greide ikke helt å ta den telefonen før jeg lette litt mer, så det fulgte noen dager der jeg jevnlig kravlet rundt på gulvet med lommelykt og lette under skap, bokhyller, kommoder og sofa. En aksjon som førte til at et assortert utvalg katteleker kom til rette, at hybelkaniner i diverse størrelser ble oppdaget, og at jeg begynte å komponere egen tekst til Røvernes letevise fra Kardemomme by, men ingen medisin ble funnet.
Når man først har lett i vedovnen, kjøleskapet og søppeldunken er det ingen hindringer igjen, ingen steder er for rart. Jeg har en egen skuff for kattegodteri i huset, den har blitt endevendt. Husets store roteskuff har naturligvis blitt sjekket – det førte med seg en del rydding og organisering. Men ingen viktige funn.
Jeg sjekket alle håndveskene mine. Samboeren sjekket klesskapet. Jeg har sjekket på Dalalåven Atelier, og alle skap og skuffer på kjøkkenet ble sjekket.
I går kveld innså jeg at jeg kan ikke utsette den telefonen til legekontoret lengre, det må gjøres. Jeg kravlet opp i godstolen med en kopp te mens jeg funderte over hvordan jeg skulle forklare dette med husnissen som stjeler medisin.
Brått hører jeg et brøl, fulgt av at samboeren kommer hoppende inn på stua mens det lyser fra øynene hans. I hånden holder han en eske medisin, og han tripper omtrent etter å fortelle hvor funnet ble gjort.
Den lå av alle ting i husets avdeling for batteri, lyspærer og støvsugerposer.
Ingen har innrømt skyld, samboeren foreslo at kanskje pus hadde ryddet i lyspærene? Men han husker faktisk at han både har kjøpt lyspærer og lett etter batteri den siste uka. Uten at vi har gått nærmere inn på akkurat det.
Medisinen er nå lagt til forvaring på mer egnet sted, og jeg har naturligvis sagt unnskyld til husnissen!