Hvor er kreativiteten i å gjøre det samme?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2023/03/filtkosehund.jpg

Jeg har alltid vært glad i å lage ting med hendene mine, og ble dermed overlykkelig da jeg gikk i 2.klassen på barneskolen og vi fikk beskjed om at alle skulle få lage sitt eget kosedyr. Jeg var 7 ½ år og fikk omtrent stjerner i øynene og så for meg at jeg skulle skape det mest fantastiske kosedyret du kan tenke deg.

Realiteten ble naturlig nok ganske så annerledes. Det kan være underholdende å finne igjen noe du husker du var stolt over å ha laget for mange år siden, og det gjelder så absolutt ikke bare det man laget som barn.

Kosedyret jeg laget i 2.klasse på Namsos barneskole lever i beste velgående den dag i dag. Læreren vår het Liv, og var veldig snill og koselig, hun hadde med to maler vi kunne velge mellom. Vi kunne få velge mellom å lage en bamse eller en fisk. Det var kun en elev i hele klassen som nektet å følge oppgaven, og det var naturligvis meg. De som kjenner meg godt blir neppe overrasket over akkurat det.

I går kveld satt jeg sammen med foreldrene mine og kikket på gamle foto, det ble fortalt historier om personene på bildene. Midt i en av de mer ekstreme historiene utbryter mamma; det var visst en del stahet i slekta vår før i tida også….. Jeg har litt å slekte på med andre ord.

Selv om Inga 7 ½ år syntes Liv var verdens mest fantastiske lærer så hadde jeg altså ingen planer om å la henne – eller noen andre – bestemme hvilket kosedyr jeg skulle lage! Jeg spurte først om det fantes andre alternativ enn disse to. Svaret var nei. Jeg husker godt at jeg da erklærte at jeg ikke trengte malen til verken bamsen eller fisken, for jeg skulle nemlig lage hunden til mormor. Jeg fikk til svar at det var helt greit, så lenge jeg laget en mal selv. Det stoppet meg så absolutt ikke.
Alle kosedyrene skulle lages av kun to deler med filt, disse skulle vi sy sammen for hånd med pene tungesting. Til slutt var det å lime på øyne, nese, munn og andre detaljer, som vi også laget i filt.

Jeg innså etter hvert at dette ikke kom til å bli en perfekt kopi av mormor sin hund Kaisa, med bare to deler kom ikke an gang kosehunden mine til å få 4 bein. Men jeg kunne jo ikke gi meg.  Hadde jeg erklært foran hele klassen at jeg skulle lage hund så skulle jeg lage hund.

Min tvillingsøster Elin var strålende fornøyd med å lage en bamse. Hennes mål med en hver oppgave var å bli raskest mulig ferdig, det var ikke så nøye om øynene var like store eller hvordan stingene så ut. Bare hun hadde løst oppgaven og kommet i mål. På det punktet var vi ganske så forskjellige. Vår beste venninne Lise laget en kosefisk, og klipte ut masse små fiskeskjell som hun limte på over hele fisken.

Jeg husker fremdeles hele prosessen. Dette var nok det største håndarbeidsprosjektet vi hadde hatt på skolen så langt. Jeg jobbet så nøyaktig jeg bare kunne med å passe på at alle stingene var så fine som mulig, med jevn avstand.

Filtkosehunden bor på hytta nå, den har fast plass i den gamle sengebenken på stua der. Det er litt morsomt å tenke på hvor stolt jeg var over den. Anatomisk sett så kunne man tro jeg var inspirert av Ovnsrøret i Mormor og de åtte ungene, da den har fått veldig korte bein. Men det var jeg altså ikke. Det er dog langt verre med det enormt store hodet den stakkars hunden endte opp med. Avstanden fra nesetipp til skuldre tilsvarer nok omtrent ¾ av hele hundens kropp. Men utseendet til tross så har den i hvert fall fått såpass mye kos i livet at den er litt slitt og har en veldig tynn hals uten noe særlig fyll.

Staheten og trangen til å bestemme selv har nok ikke minsket i løpet av de 40 årene siden jeg laget den rosa hunden av meget ubestemmelig rase. Jeg er fremdeles ikke glad i begrensninger, spesielt ikke når det gjelder kreativitet.
Det er godt mulig jeg hadde fått til et mye penere kosedyr med bedre anatomi hvis jeg hadde fulgt oppgaven og laget en bamse eller en fisk den gangen. Men hvor er kreativiteten og gleden over å få bruke fantasien når alle må lage det samme? Det er jo bare dørgende kjedelig rett og slett. Jeg takler den dag i dag ikke slike oppgaver.
Jeg er utrolig glad for at jeg hadde en lærer som så meg, som ga meg lov til å være kreativ, slik at jeg kunne lage et hvilket som helst dyr – på betingelse av at jeg selv løste det praktiske.

øverst foto av filtkosehunden min

Elin sin lilla bamse og min rosa hund, laget da vi var 7 1/2 år
Her ser du Kaisa som jeg ville lage kosedyr av. Her sover hun på flatseng på hytta sammen med min bestefar