Da jeg flyttet på hybel som 16-åring ble jeg raskt kjent med Linda.
Vi studerte ikke det samme, jeg gikk på Tegning, Form og Farge mens Linda gikk på Plate/sveis og stålkonstruksjoner. Vi to bodde heller ikke i nærheten av hverandre.
Men en dag stod hun og banket på vinduet på hybelen min – rett og slett fordi hun var fra nabokommunen Surnadal og hadde oppdaget at jeg bodde der.
Vi fant tonen umiddelbart, og slik startet det som nå har blitt 33 år med vennskap.
Hybelen min lå veldig sentralt, muligens litt for sentralt. Både kjente og ukjente kom nemlig på besøk. Jeg var glad for å få masse nye venner, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Det førte til at det ble for mye bråk, og jeg måtte, forståelig nok, flytte midt i skoleåret.
Linda bodde i en sokkelleilighet som bestod av 2 hybler, der den ene var tom – jeg fikk flytte inn der, så alt løste seg.
Kjøkkenet var så lite at vi virkelig måtte ut for å skifte mening – men det forhindret oss ikke fra å gjøre kjøkkenet til et samlingspunkt titt og ofte. Det ble kokt litervis med te på den lille hybelkomfyren, og ikke så rent lite tomatsuppe med makaroni.
Jeg var så heldig at jeg hadde arvet en gammel TV, så vi krøllet oss ofte sammen oppi senga mi for å se TV – møblementet på hyblene våre bestod nemlig bare av hver vår seng, pinnestol og skrivepult. Bordantenna måtte først justeres, og det var naturligvis bare en tv-kanal, så vi så på alt fra Trim for eldre til Fjernsynskjøkkenet.
Vi leste faktisk også sammen til prøver, Linda måtte da spørre ut meg i fargeteori og kunsthistorie, mens jeg for min del måtte lese hennes teoribøker for å høre henne i sveising. Noe informasjon sitter igjen, det har hendt jeg har imponert litt med å slå om meg med uttrykk som MIG/MAG og TIG-sveising.
Linda var ute i praksis på et skipsverft noen dager i uka, da måtte hun stå opp grytidlig. Det var så lytt på den lille hybelen at jeg våknet av vekkerklokken hennes før hun gjorde det. Jeg har alltid våknet av den minste lyd.
Når vi først er inne på lyd – Linda og jeg hadde helt lik musikksmak, listepop var ikke noe for oss. Det var ikke vondt ment, men vi hadde absolutt ikke mye omtanke for at resten av nabolaget kanskje ikke ønsket å høre musikken fra kassettspillerne våre på full guffe til alle døgnets tider.
Heldigvis fantes det ikke smart-telefoner eller sosiale media den gang – så vi slipper å bli konfrontert med filmsnutter fra livlige kvelder på hybelen vår nå i ettertid.
I sommer deltok jeg på en kunstutstilling i Kristiansund og skulle i den anledning besøke en kunde. Jeg la inn adressen i GPS-en uten å sjekke hvor det var, etter hvert som jeg nærmet meg innså jeg at jeg var på gamle trakter. Jeg rundet en sving og så brått huset der Linda og jeg hadde leid hybel. Jeg skulle besøke en av naboene.
Jeg må innrømme at jeg hadde et snev av panikk da jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde ikke vært i dette nabolaget siden den gang. Tenk om de gamle husvertene fremdeles bor der? De syntes sikkert jeg var helt forferdelig slik som vi bråkte! Jeg hadde litt lyst til å forsvinne i et hull i bakken selv om jeg innså at det var 32 år siden.
Han jeg besøkte hadde vokst opp der og kunne fortelle at våre tidligere husverter var kjent for å være snille, men at de nå hadde flyttet til omsorgsbolig. Han for sin del hadde aldri hørt rykter om håpløse hybelboere der.
Husvertene var nok litt tålmodige med oss bråkete tenåringer, og vi var kanskje ikke så håpløse som vi i ettertid frykter – i hvert fall ikke så bråkete at det snakkes om det over 30 år etterpå.
Men jeg tok med meg mobilen, og snek meg rundt hjørne mens jeg filmet, for å så sende det til Linda!
Linda og jeg har hatt perioder i livet der vi har hatt minimalt eller ingen kontakt, og andre perioder der vi treffes jevnlig.
Men uansett så er det alltid slik med oss to at vi finner tonen igjen umiddelbart straks vi er sammen – og vi skravler ganske så ustoppelig.
1.desember troppet Linda opp på døra mi iført nisselue, mens hun sang bursdagssangen (på forskudd), og ga meg en rykende varm nybakt kake. Vi tok et advents-isbad og så ble det noen liter te mens vi krøllet oss sammen i sofaen min under et pledd – litt som i gamle dager. Bare at nå gikk vi for fyr i vedovnen og gode samtaler i stedet for Trim for eldre.
Øverst; bilde av meg på det bittelille hybelkjøkkenet vårt i 1992
