Jeg har aldri vært så flink til å uttrykke meg med FÅ ord.
De fleste av oss kjenner vel noen som vanligvis svarer på meldinger med enstavelsesord som «ok» «greit» «ja» eller «nei» – jeg er ikke blant dem.
Da jeg fikk min første mobiltelefon på 90-tallet slet jeg med begrensningen på 160 tillatte tegn pr sms. Jeg måtte ofte ty til å sende flere tekstmeldinger etter hverandre for å få skrevet ferdig.
Den gangen vi alle skrev brev til hverandre var brevene mine gjerne på 10 tettskrevne A4 sider eller mer.
I familien min er det påbudt å skrive i hytteboka ved hvert besøk, uansett om du bare så vidt har vært innom. Da jeg var på hyttetur sammen med foreldrene mine nå i helga måtte pappa skrive en ekstra gang, da han hadde glemt å notere en dagstur han hadde alene forrige uke.
Hos oss brukes hytteboka gjerne som oppslagsverk. Hvis vi lurer på hvor gamle fjellskoene eller skiene er, – da slår vi opp i hytteboka. For første tur med nye ski eller sko er naturligvis notert. Når ble plattingen snekret? Eller når kom solcellepanelet på plass? Hvilket år var det stormen tok de store furuene, eller når var det Inga fikk den enorme blåveisen? Hytteboka har svaret på alt slikt og mere til.
Hyttebøker kan også være underholdende lesing. I påska hadde vi høytlesing fra de eldste hyttebøkene hos oss.
Her kan vi lese om en tur i juni 1975 da mormor, morfar og tante Vigdis gikk til fots mens det fremdeles var snø og flomstore bekker. Mormor datt uti bekken og morfar skriver nøkternt «men vi fikk ho på land til slutt.» Ved ankomst oppdaget de at nøkkelen lå igjen hjemme, så morfar måtte snu for å hente den. Han hadde for øvrig ikke førerkort, men var heldig og fikk haik da han kom ned til veien.
Jeg er nok den som skriver mest og lengst, det er sjelden jeg greier å holde meg på under en side. Min morfar derimot var noe mer kortfattet, kun det viktigste ble notert.
Nå er det jo så forskjellig hva man anser som essensielt.
Hyttebøkene våre har en sterk tradisjon for at man må fortelle om vær og føre. Gjerne temperatur både ute og inne ved ankomst. Har man brukt lengre eller kortere tid enn normalt må det noteres, det samme med alt av dyreliv man har sett eller hørt. Det er også tydelig at vi har flere ivrige bærplukkere i familien, da det står side opp og side ned om turer for å se etter multeblomster og multekart, for ikke å snakke om antall kilo plukkede multer.
Min oldefar var en ivrig fisker, – jeg har nå innsett at han kanskje ikke var den med størst fiskelykke, – i hvert fall ikke i vannene rundt hytta vår. De fleste av hans oppføringer i hytteboka handler nemlig om all fisken han ikke fikk, og hvor mye fisk de andre hadde fått.
Min Morfar var viden kjent for håndskrifta si, – den kan nok minne litt om en typisk legeskrift, – ganske uleselig for den som ikke har øvelse i å forstå den. Enkelte av hans nedtegnelser i hytteboka krever både konsentrasjon og litt gjetting. Han skrev sjelden mye. Jeg har en tendens til å nærmest skrive stil, da jeg lett fyller flere sider, mens bestefar har en del nedtegnelser av typen;
8.august 1973
For tidlig for multer ennå
Jon
10.april 1974
Mandag sterk vind, men mindre nedbør
Jon
Helt klart milevis unna det barnebarnet ville ha skrevet. For øvrig gikk både pappa og jeg gjennom isen på en flomstor bekk nå på søndag, og ble stående i isvann til knærne. Det var muligens ikke like dramatisk som da de til slutt fikk mormor på land i 1975, men jeg skal love at beskrivelsen i hytteboka var mye mer utfyllende og plasskrevende!
Etter å ha tolket meg gjennom mange sider med morfars unike skrift slet jeg likevel da jeg kom til mars 1973, – hva var det han hadde skrevet etter oppdatering om føre og vær? Mamma måtte hjelpe, og vi fikk oss en god latter. For jeg hadde jo aldri i mine villeste fantasier sett for meg at ski-VM var så viktig at det hadde noe i hytteboka å gjøre, men jo da…
Lørdag 4.mars 1973
Holdt på 2 1/2 time fra Rindal. Fint føre, men litt djupt da det ikke fanst løype. 1 kuldegrad og sol.
Brå vant 50km i Lahti foran Formo og Myrmo
Jon
