En klassisk scene fra western-filmer og -litteratur er en person i knipe som sender bud etter kavaleriet. I stedet for kavaleriet kommer det til slutt bare en enslig cowboy ridende til unnsetning, men denne helten redder til gjengjeld dagen.
I mitt tilfelle er ikke redningsmannen verken Clint Eastwood, Morgan Kane eller Lucky Luke, men pappa.
Jeg har riktignok ikke vært under angrep på prærien, men innesnødd på hytta. Det stod absolutt ikke om liv, så det var heller ikke behov for kavaleri i form av Røde Kors.
Det har seg slik at jeg ikke er verdens beste på å bryte mine egne regler. En av disse reglene er at jeg må på hytta hver måned – helst med overnatting. Forrige uke innså jeg brått at september nærmet seg slutten – uten at jeg hadde kommet meg på hytta. Min egen personlige husregel trumfer naturligvis en hvilken som helst meteorolog. Og hvor mye snø kan det egentlig bli i september?
Fredag ettermiddag dro jeg dermed på hytta med pusen Nils. Vi ruslet i vei i nydelig fargesprakende høstvær. Det kom noen få snøfugg utpå kvelden.
Lørdag morgen våknet jeg dog til et strålende hvitt og vakkert landskap, Kong Vinter hadde kommet på besøk. Jeg hadde tenkt å gå meg en tur, men snøfnuggene dalte ikke vakkert nedover, nå pisket snøen sidelengs. Utpå ettermiddagen hadde det snødd såpass mye at jeg måtte måke vei til både brønn og utedo.
På vei til brønnen søndags morgen målte jeg 34cm snø. Det var fremdeles ingen tegn til at vinteren skulle roe seg. Nå snødde det såpass mye at jeg hadde omtrent null sikt og værmeldinga kunne fortelle at dette skulle fortsette frem til kl 20.
Hjemtur til fots for meg og Nilsebass var dermed uaktuelt. Det finnes heller ikke ski på hytta.
Jeg testet truger, men sank nedi til midt på leggen selv med trugene på. Nils er en ivrig turpus, men når snøen når over ørene stopper det også for ham. Jeg sliter med nervesmerter i beina, så høye kneløft i dyp snø går bare ikke.
Det var med andre ord på tide å innse at jeg var innesnødd. Det kunne vært verre, for jeg er om ikke annet god på Fjellvettregel 5; Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
Vi hadde mer enn nok mat og snacks, lesestoff, tegnesaker, kryssord og naturligvis hverandre.
Jeg fikk lest ferdig en bok jeg har holdt på med alt for lenge. Nils stilte som inspirasjon og modell for en hel serie tegninger. Det var nå 45cm snø, men også en magisk vakker stjerneklar kveld.
Mandag morgen våknet jeg til sol og oppholdsvær. Jeg øynet et håp om å komme meg hjem. Bilen min stod nedsnødd med sommerdekk på en skogsbilvei der det ikke brøytes. Jeg var helt avhengig av skyss.
Kavaleriet kom ikke, men min evig positive, snille og spreke pappa kom til unnsetning. Pensjonisten travet i 2 timer til fots med snø til over knærne, for truger har vi kun på hytta. Etter en matbit og litt kaffe var han klar for å stille som tråkkemaskin. Trugene kom på, den spreke pensjonisten gikk først, Nils trippet i midten, og jeg utgjorde baktroppen. Ridende politi er kult det, men trugende pensjonist-pappaer er minst like bra!
Øverst foto fra vannhenting på hytta søndag 29.september 2024
