Da jeg var i 11-12 års alderen var det litt viktig å være blant de første som bada hvert år. Russen hadde tradisjon for å bade før 1.mai, – og jeg ville helst ikke være noe senere ute enn dem. I hvert fall ikke hvis isen hadde gått på vårt lokale badevann.
Min venninne Stine hadde et avansert fotoapparat som viste dato på bildene når de ble fremkalt. Hun brukte å stille opp som fotograf for å dokumentere hvor tidlig denne badinga faktisk fant sted.
Enkelte år lå det snø og is og duppa ute i vannet mens min tvillingsøster Elin og jeg kasta oss hylende uti. For å kvalifisere som bading måtte man ta minst 3 svømmetak.
Så vidt jeg kan huske holdt Stine seg alltid godt påkledd på land. Hun bada mye om sommeren, men venta altså til vannet ble varmere.
Jeg liker fremdeles å bade, og foretrekker å svømme ute i stedet for i klorvann i en svømmehall. Om sommeren tar jeg gjerne en svømmetur både før og etter jobb.
Jeg har aldri helt skjønt det der med å seigpine seg selv ved å bruke en evighet på å komme seg uti vannet. Jeg foretrekker å gå raskt uti, og legge på svøm tvert.
På tirsdag dro jeg og Stine på fjelltur. Da vi nærmet oss toppen på Resfjellet så vi en stor snøfonn som lå ute i et idyllisk lite vann. Jeg måtte stoppe og ta bilder, prøvde å fange størrelsen og ikke minst tykkelsen på denne snøfonna uti vannet.
Det var varmt, jeg svettet og fluene surret tett rundt meg, tanken på et avkjølende bad lå i bakhodet.
Jeg aner ikke hvem som foreslo det, – men plutselig hadde samtalen dreid seg inn på at jeg burde vel teste badevannet der med all snøen og isen? Og var det ikke på tide å gjenoppta den fine tradisjonen vår fra 80-tallet om at Stine dokumenterte bading i isvann?
Svettende på vei opp hørtes dette ut som en strålende ide. På nei ned fristet det litt mindre da vi kom nær nok til å virkelig se hvor stor den isbreen som lå nedover fjellsida og uti vannet var. Vi måtte ta av stien og klatre ned en bratt skråning for å komme ned til vannet.
Flere av mine gode venner har oppdaget at jeg er lett å lokke og overtale hvis man bare lokker med de rette tingene.
Jeg er usikker på hva det sier om oss to at Stine tilfeldigvis hadde med seg en bitteliten spesiallaget godtepose med 4 smågodtbiter oppi. Avtalen var at hvis jeg badet skulle jeg få godteri og gnagsårplaster (da jeg hadde pådratt meg to hudløse hæler på turen.) Argumentet om at jeg manglet badetøy og håndduk fungerte heller ikke, for jeg kunne jo bade i truse, og jeg skulle få tørke meg på Stines t-skjorte. Varme klær til etterpå hadde jeg i sekken.
Jeg har badet i kulpene i Folldalen tidig i mai, jeg har isbadet i romjula, jeg har badet i sjøen tidlig på våren. Beliggenheten nå på tirsdag var idyllisk, vannet var så klart at man kunne se bunnen over alt. Det var sol og sommer. Men jeg tror jeg kan si at jeg aldri har badet i så kaldt vann som da. Det tok ikke mange sekunder før jeg kjente at kroppsdelene dovnet bort og ikke ville lystre skikkelig. Dokumentarfotografen på land dro på seg en jakke før hun puttet lillefingeren i vannet. Øynene hennes ble brått sperret opp, det kom et gisp, før hun sa hun mistet følelsen umiddelbart og var glad hun var godt kledd og på tørt land.
Jeg tror jeg skal være så ærlig å si at det ikke var forfriskende, men heller direkte kaldt. Men samtidig så må jeg innrømme at det var gøy å ha gjort det! Jeg kan i tillegg skryte på meg at jeg kom ned fra en lang fjelltur uten å føle meg klissete av svette.
Akkurat her og nå i solveggen tenker jeg også at jeg kan tenke meg å sjekke hvor lenge den isbreen ligger der. Det kan jo hende jeg bør sjekke om det er varmere i det vannet der i august?
