Sommeren da jeg var 16 år ble jeg solgt for 12 kameler av en venninne, under heftig pruting i en teppebutikk i Marokko.
Min venninne Lise på 17 år ønsket seg nemlig veldig et håndlaget marokkansk teppe – noe som ikke var billig for en tenåring.
Dette var i 1991, og jeg var iført shorts. Jeg viste altså langt mer hud enn det som er akseptabelt i et muslimsk land. Selv syntes jeg at jeg var ganske tildekt, da jeg store deler av den sommeren gikk rundt i en minimal tettsittende dongerishorts med høy skjæring. Jeg hadde valgt Adidas-shortsen jeg brukte i gymmen for turen til Marokko, den var hvit og knallrosa, posete i fasongen og skjulte hele rompa. Mer sømmelig enn det gikk det ikke an å få det i mine øyne den gang.
Da teppeselgeren begynte å vise interesse for mine nakne lår slo Lise til med å si at han godt kunne få kjøpe meg, i bytte mot en god pris på dette teppet.
Jeg vet ikke om jeg vil anbefale to lettkledde tenåringsjenter å reise rundt alene i Marokko, spesielt ikke hvis den ene er veldig ivrig med pruting og gjerne tilbyr den andre for salg. Teppeselgerne ble litt for nærgående og jeg følte meg brått beglodd – som en tilbudsvare i ferskvaredisken. Jeg var 16 år og følte meg veldig usikker på om de forstod at dette var en spøk. Jeg fikk litt panikk, bråsnudde og pilte vel raskere ut av den butikken enn jeg noen gang gjorde da jeg løp 60-meteren.
Vi hadde fått forklart at pruting var normalt og forventet. Inga 16 år syntes dog dette var litt skummelt og komplisert. Jeg turte ikke, og betalte dermed heller prisen jeg fikk oppgitt.
Lise på sin side gikk inn i prutingens verden med liv og lyst. Man skulle tro hun var innfødt der hun forhandlet, prutet, spilte uinteressert, ruslet ut av butikken med et foraktelig kast på hodet, for så å liksom tilfeldig vende tilbake og prute enda mer.
Det var såpass intenst at jeg flere ganger bad henne om å bare betale eller gi opp, jeg forstod ikke hvordan hun greide det. Pruting er såpass fjernt fra vår natur, og dette var første gangen i mitt liv jeg opplevde noe slikt.
Vi forlot Marokko på en buss ved en markedsplass, det hadde nok en gang vært pruting om tepper. Både teppeselgeren og Lise virket urokkelige. Han trengte nok et salg, og hun hadde innsett at dette var siste sjansen til å få med seg et ekte marokkansk teppe hjem.
Enden på visa var at bussen startet å kjøre mens både Lise og teppeselgeren tviholdt i hver sin ende av et teppe. Den stakkars teppeselgeren endte med å henge fast bakpå bussen, mens han ropende erklærte at han ikke kunne gå ned i pris da han hadde 2 koner og 8 barn å fø på der hjemme. Men teppet ble med til Norge det, og jeg slapp heldigvis å bli igjen som en teppeselgers kone nr 2 eller 3.
I ettertid har jeg lurt litt på om min barndomsvenninne faktisk mente det som en spøk da hun solgte meg. Jeg har nemlig aldri sett noen være så målbevisst og rå i forhandlinger – i en alder av 17 år. Jeg mistenker nesten at hun kunne ha solgt meg for å tenke at jeg sikkert lett skulle greie å stikke av. Dette er tross alt over 30 år siden, så vi var jo langt mer naive.
Da jeg kom hjem til Norge og fortalte mine foreldre at jeg nesten var blitt solgt var responsen fra dem;
– Nei det hadde aldri gått, hvor skulle vi ha fått plass til en flokk kameler om vinteren? Og hvordan skulle vi ha fått dem fra Marokko og hit?
Lise og jeg er gode venner den dag i dag, og hun er for øvrig fremdeles et råskinn i forhandlinger.
Foto øverst er fra samme turen, men her i Gibraltar iført den omtalte dongerishortsen
