Barndommens fisketurer foregikk for min del på hytta. Vi vekslet mellom å fiske i 3 forskjellige vann. Fangsten var fjellørret.
I egne øyne var jeg flink og fisket helt selv. Dette til tross for at det alltid var pappa som satte marken på kroken. Pappa som kastet uti snøret, pappa som fikk fisken av kroken, pappa som tok livet av fisken, og pappa som sløyet den.
Men det var altså jeg som fisket, så det så.
Det var jo jeg som holdt fiskestanga, jeg som fulgte med på duppen, jeg som ropte ut når jeg fikk napp, og jeg som fikk fisken inn på land.
Men da måtte altså pappa ta over. Det var nemlig fryktelig skummelt å drepe fisken. Til tross for at jeg elsket å spise den.
Etter hvert satte jeg på marken og kastet uti snøret selv. Det førte naturligvis til at jeg satte fast kroken, floket bort snøret, og fisket litt trær og busker i starten. Men det er jo slikt man lærer av.
Som et barn av 70-tallet fikk jeg egen kniv tidlig, og var ivrig med spikking, Emil i Lønneberget var et idol der. Så det å sløye fisken gikk også helt fint da jeg fikk prøve det.
Men det er forskjell på å fjerne innvoller fra en allerede død fisk og det å ta livet av noen som stritter imot. Det med avlivinga lå lengre inne for min del.
Så langt inne at jeg faktisk var hele 45 år før jeg var på isfisking og måtte prøve selv.
Det gikk ikke så bra.
Hele seansen ble filmet – så jeg har av alle ting bevis på hvor ubehjelpelig jeg er på avliving av fisk. Jeg dasket altså løs på den stakkars sprellende fisken opptil flere ganger. Fisken sprellet panisk mens jeg motvillig og litt angstfylt dasket løs på den i håp om at det hele skulle være over snart. Det gikk ikke, dette var seigpining. Jeg endte med å gi fra meg ansvaret til noen andre som umiddelbart gjorde kort prosess og fikk det hele overstått med et raskt slag.
Jeg har nå innsett at jeg ALDRI kan dra på fisketur alene, jeg må ha med meg anstand som kan ta seg av draps-delen.
Kjæresten fra Sør-Afrika ble veldig ivrig da han oppdaget at vi har fiskestenger på hytta, her skulle det fiskes! Han hadde aldri fisket med fiskestang før, og i hvert fall ikke med mark. Han hadd kun vært med på havfiske, så her var det behov i opplæring i alt fra graving etter mark til kasteteknikk. Jeg ble umiddelbart oppnevnt til lærer i mangel av noen bedre.
På hans første fisketur her i Norge greide vi kun å finne 3 mark, i tillegg var det hetebølge og strålende sol, så utgangspunktet var ikke strålende. En liten dose nybegynnerlaks førte dog til fangst i løpet av få minutter.
Ferskvannsfisk i Sør-Afrika smaker gjørme, og er ikke ansett som menneskemat. Det var derfor minimalt med entusiasme da jeg ville servere fisken til kvelds. Da han fikk servert rømmesurret fjellørret endret tonen seg betraktelig. Nå var det gjort. Sør-Afrikaneren er bitt av basillen og vil fiske mest mulig!
På vår neste hyttetur stilte vi forberedt med medbragt mark. Det plaskregnet, og fiskelykken var dårlig. Han endte med å få en fisk på land, men fisken sprellet slik at den glapp for ham og stupte uti igjen. Fiskeren var å entusiastisk at han i iveren stupte uti vannet etter fisken! Uten annet resultat enn at han måtte returnere til hytta gjennomvåt fra midja og ned, med et blodig opphovnet kne etter å ha landet på den eneste steinen i nærområdet. Heldigvis fikk han en fisk neste dag, så han gir seg nok ikke.
Han har ikke oppdaget at jeg helst ikke vil ta livet av fisken, det trenger han jo ikke vite. Så lenge jeg renser den og lager et bedre måltid av fangsten er vi begge godt fornøyd.
Øverst foto av tvillingsøster Elin og jeg på fisketur på hytta høsten 1979
