Jeg var en ganske håpløs ungdom. Jeg gjorde opprør etter alle kunstens regler. I ettertid synes jeg det er imponerende at foreldrene mine holdt ut med meg.
Nå er det visst min tur. Nå får jeg selv kjenne på kroppen hvordan det er å ha en håpløs ungdom i hus.
Han har en døgnrytme som gjør at vi knapt treffes i våken tilstand. Han sier ikke fra hvor han går eller når han kommer hjem. Han sniker seg ut om natta. Når han først kommer ranglende hjem utpå morgenkvisten spiser han gjerne nattmat på stua – uten så mye som en tanke om å rydde opp etter seg. Det er liksom jobben min tydeligvis. Natteranglingen fører naturligvis til at han sover til langt på dag. Han mener det passer med frokost når det er middagstid i andres øyne. Forsøker jeg å vekke han om morgenen blir han gretten, ser stygt på meg og snur seg over på den andre siden.
Et par ganger har han ikke kommet hjem utpå morgenkvisten heller, jeg har ventet og ventet, vært bekymret, ringt rundt, og naturligvis sett for meg alt som kan ha skjedd.
Til tross for våkenetter, rot og usosial døgnrytme så er det vanskelig å være sint på han lenge. Jeg håper i det lengste på at dette er en fase, at han vil vokse det av seg. Han kan i tillegg være sjarmerende som få når han bare vil. I går kveld satt vi sammen i sofaen og så film og hadde en super kveld, før vi gikk og la oss samtidig.
Lørdagskvelden var han derimot ute på rangel. Søndagsmorgen var jeg omtrent klar for å be ham om å flytte hjemmefra. Jeg skjønner det ikke er noen sympati å hente hos mine egne foreldre, de synes nok bare det er på tide at jeg får oppleve dette selv.
Jeg hadde planlagt en lang og god frokost søndagsmorgen. Slik ble det ikke. Jeg sjekket og så at ungdommen lå og sov søtt i senga si da jeg listet meg ned trappa og inn på badet. Da jeg kom nydusjet ut fra badet iført bare morgenkåpe kikket jeg inn på stua, og fikk sjokk. Hva i huleste? Hvordan er det mulig? Har han virkelig ingen respekt for meg i det hele tatt?
Stua så ut som en slagmark. Han hadde ikke bare inntatt nattmaten rolig og stillesittende. Han hadde nok lekt med den først. Det var fjær over alt.
Ikke bare deler jeg hus med en natteranglende og respektløs ungdom. Han er i tillegg en lystmorder. Før du trekker gale konklusjoner må jeg forklare at jeg ikke er en av dem som tiltrekkes av kriminelle og skriver brev til drapsmenn i fengsel. Det er ikke slik fatt. Men jeg må nok innrømme at jeg har blitt en av dem som unnskylder oppførselen hans, jeg rydder opp, jeg skjuler alle spor. Jeg tilrettelegger jo egentlig for denne livsstilen.
Midt under stuebordet lå det som hadde vært en stor, vakker og knallrød dompap. Uten hode. Kroppen var intakt og i perfekt stand, ved siden av kroppen lå det lille svarte nebbet. Hodet ble tydeligvis nattmat. Katten Nils gir meg mange gode stunder, men hvorfor han velger å kun spise fuglehodet og ikke resten har jeg enda ikke forstått.
Påkledning og frokost ble glemt, støvsugeren ble funnet frem. Men det var ikke nok. Gulvteppet er nemlig loddent, det var umulig å støvsuge opp alt. Jeg løftet unna bord og stoler, bukserte det store tunge gulvteppet ut fra stua, gjennom gangen og ut i nysnøen. Der stod jeg da en søndagsmorgen iført rød morgenkåpe og røde sandaler mens jeg vasset i nysnø og prøvde å riste fuglefjær ut av et alt for tungt loddent rødt gulvteppe. Teppet ble til slutt forlatt i snøen til rens, mens jeg fokuserte på å støvsuge opp mer fjær innendørs.
Etterpå kom jeg meg endelig opp på soverommet for å kle på meg, der sov Nils søtt, en nærmere inspeksjon avslørte en hel rad av fuglefjær i løvemanken hans. Da jeg vekte ham for å forklare at det ikke er lov å drepe dompap reiste han seg nonsjalant opp og strekte seg lenge og vel, noe som førte til at haugevis av skall fra solsikkefrø ramlet ut av den lodne magepelsen hans. Morderen var avslørt og mine formaninger førte ikke frem – for han la seg bare ned igjen for å sove videre. Jeg mater ikke småfuglene etter at denne jegeren kom i hus, så her må jeg bare beklage til alle naboene mine som har fuglebrett.
Mine forrige pusekatter Balder og Frøya ble henholdsvis 14 og 20 år gamle, og de jaktet bare på mus og lemen. Det er mulig årsaken var at jeg fikk dem mens jeg bodde i England, de så aldri småfugler før vi kom hit, men rotter hadde de tidlig lært seg å hamle opp med. Balder og Frøya tok heller aldri med seg byttet inn, de la dem pent på trappa. Da Frøya var på topp kunne jeg finne 7-8 mus eller lemen pent dandert på rekke og rad utenfor ytterdøra når jeg stod opp.
Mine forsøk på å forklare Nils at all takeaway skal spises ute har så langt ikke ført frem. Men han er ung, det er håp for forbedring, og om ikke annet har han ikke slept inn levende mat siden i fjor sommer. Jeg må nok fortsette å slette alle spor etter herjingene hans, men jeg håper jeg kan gå tilbake til å plukke opp muselik på trappa i stedet for å starte dagen med å forholde meg til lystmord på stua.
Uansett blir han alltid tilgitt når han hopper oppi fanget mitt, kravler seg så langt opp som mulig for så å rulle seg over på ryggen mens han stanger hodet oppi haka mi og maler høyt. Da går han raskt fra håpløs ungdom til fantastisk samboer i mine øyne.
Øverst bilde av meg selv på pub på studietur med Ålesund Kunstskole på Kreta i 1995
