Det er ikke det at jeg har blitt så høy på pæra eller selvgod. Men jeg må konstatere at jeg faktisk bare har blitt heitere og heitere i det siste.
Det er mulig du nå tenker at jeg tross alt er siste halvdel av 40-åra, har en kropp som hangler en del, og at jeg kanskje bør ta en titt i speilet før jeg utbasunerer slike ville påstander.
Da kan jeg fortelle at jeg er så heit for tida at jeg i går valgte å spasere rundt i Trondheim sentrum helt uten yttertøy – i februar. Det blåste, det regna, det var surt og kaldt. Folk som passerte meg på gata var iført store boblejakker, skjerf, luer og votter, opptil flere kikka litt rart på meg som gikk der i kjole og en liten tynn bolero.
Like før denne lettkledde spaserturen hadde jeg vært innom en skobutikk og blitt noe så innmari heit at jeg kastet fra meg kåpe, lue, hansker, skjerf og strikkejakke i en stol. Det holdt så absolutt ikke å bare ta av de varme vinterstøvlettene. Jeg tipper jeg var ganske tomatrød i ansiktet da den veldig hyggelige damen som jobbet der ilte til, så på meg med forståelse og medlidenhet i ansiktet samtidig som hun sa:
– overgangsalderen? Hetetokter?
Jeg nikket bekreftende mens det formelig kokte i hodet mitt og jeg spekulerte på om jeg hadde flere plagg jeg kunne kaste før jeg smeltet. I og med at vinterstøvlettene allerede var av, og jeg nå kun var iført kjole og tynnstrømpebukse måtte jeg innse at en skobutikk i Trondheim sentrum ikke var riktig sted for ytterligere stripping. Jeg la de kalde fingrene mine på den glovarme og svetteklamme huden i utringinga mi i håp om å få kroppstemperaturen ned til litt under kokepunktet.
– Det er bare å grue seg til de neste 10 årene! Kom det kontant fra den trivelige damen. – Men etter det bli det bedre altså, la hun trøstende til.
Som eneste kunde i butikken der og da ble det en lengre prat om hetetokter og overgangsalder.
På vei fra skobutikken ble yttertøyet plassert i bilen før jeg spaserte tynnkledd videre til neste ærend i herlig avkjølende kald februarluft.
Det er 2 år siden jeg la igjen livmor og en eggstokk på Ullevål Sykehus i Oslo. Jeg så en klar fordel med å vite at jeg nå garantert var ferdig med mensen. Men med kun en eggstokk igjen var jeg også forberedt på at kroppen min ville ankomme overgangsalderen tidligere enn ellers. Jeg liker å være mentalt forberedt, så jeg gikk raskt til innkjøp av boka; heit – en guide til overgangsalderen. Der har jeg lært at alt fra 40-58 år anses som normal alder for å starte denne prosessen, og at den i snitt varer i 7 ½ år.
Som en evig istapp av en frossenpinn er det ekstremt forvirrende å konstant ha et behov for å kle av seg. Jeg bor alene med katten Nils, men har hele 3 ullpledd og 2 skinnfeller på stua – alle disse har vært i flittig bruk.
Jeg som alltid har gått i ullstrømpebukse fra høsten til langt utpå våren, ofte 2 lag med ullundertøy under alt av hverdagsklær, i tillegg til en strikkejakke utenpå, kan nå finne på å vande gatelangs uten lue, skjerf eller jakke.
Jeg har egentlig aldri opplevd å svette, ikke i gymtimene på skolen en gang. Jeg har knapt svettet på Sydenferie i hetebølger, det meste har vært at jeg kan bli bittelitt klam. Nå føles det som jeg tilbringer hver natt i en badstue, jeg sverger på at jeg tømmer kroppen for 5-6 liter svette hver natt. Dette til tross for at jeg har fått innetemperaturen på soverommet ned til 4-8c i det siste. Enkelte synes det høres noe kjølig ut, men jeg ligger da der med dyne kun over omtrent halve kroppen.
Situasjonen tatt i betraktning er jeg sjeleglad jeg slipper å dele seng eller soverom med noen, en ekstra kropp avgir jo varme – grøss og gru! I tillegg er det virkelig ikke plass til en til, for når jeg har svettet ut min side av senga ruller jeg meg nemlig bare over til den andre siden.
Hjemme kastes klærne i hytte og pine, det hender det ligger strødd klesplagg rundt godstolen min. Slik innimellom disse ekstreme hetetoktene faller min indre termostat tilbake på ordinær frossenpinn, og da må jeg på igjen med noen plagg. Dette gjør at valg av klær kan være bittelitt utfordrende. Jeg har etter hvert innsett at lag på lag er veien å gå. Jeg må ha muligheten til å ha noe jeg kan ta av og på for å regulere litt. Alle gode varme kosegensere med høy hals som jeg før har vært så glad i er nå lagt til side, to tynne lag er nemlig å foretrekke.
Jeg har fått hetetokter som har vært så ille mens jeg har laget middag at jeg har flyktet fra kokeplater og stekeovn for å ta en luftepause på dørstokken med ytterdøra på vid veg. I januar, iført kun skjørt og BH – med heftige minusgrader ute. Jeg har vurdert snøbading i egen hage opptil flere ganger. Det er mulig jeg bør sende ut nabovarsel?
Jeg har lest meg opp og lært at overgangsalderen ikke bare betyr hetetokter, nattesvette, og humørsvingninger, men også søvnmangel og depresjon. Da måtte jeg nesten le, de to sistnevnte der har jeg slitt med i over 25 år. Jeg merker i hvert fall ikke om jeg har fått mer eller mindre av det.
Lista over symptomer er naturligvis lengre enn dette, deriblant nedsatt energi og hjernetåke. Men det mest fascinerende i mine øyne er at noen plages så innmari mye, mens andre bare seiler gjennom dette kapittelet i livet uten å merke noe som helst. Det er rett og slett ingen fasit å forholde seg til.
På engelsk kaller de overgangsalderen The change. Jeg prøver å tenke på at jeg vanligvis synes forandring er spennende og gøy. Så får tiden vise hvor langt et kapittel dette bli for min del. Som det står på melkekartongene så satser jeg også på å være «ofte god etter.»
øverst foto av meg på forsiden av UkeAdressa i 2012. Foto av Terje Visnes
