I forgårs følte jeg meg litt som Kleopatra.
Jeg fikk brått og uventet tilbud om å få føttene mine massert i kremfløte…
Dette av en mann jeg bare har kjent en ukes tid. Helt klart ikke hverdagskost.
Det er lenge siden jeg har ledd så mye og så ofte som den siste uka. Årsaken til mine jevnlige høylytte latterbrøl er årets gjestekunstner på Dalalåven Atelier – en mann fra Sør-Afrika, som skal bo hos meg i 2 uker, kunstneren Ronald West.
Nå skal det sies at han egentlig ikke mente å tilby meg fotbad og massasje med kremfløte. Men språklige misforståelser og kulturforskjeller har ført til mye gratis underholdning disse dagene. Dette er hans første tur til Europa.
Tidligere i uka kom han noe forfjamset ut fra badet mitt med et forvirret ansiktsuttrykk mens han slet med å snakke. Det viste seg at Ronald trodde han lånte litt tannkrem av meg, men i stedet hadde han pusset tennene med bedøvende Voltarol gele som jeg bruker mot muskelsmerter!
Da han åpnet tuben hadde han tenkt; – norsk tannkrem lukter rart.
Da han begynte å pusse tennene tenkte han; norsk tannkrem smaker virkelig rart også.
Men han konkluderte med; Alt er annerledes her i Norge – dette er sikkert normalt her.
Helt til tunga ble nummen og han hadde mistet følelsen i munnen.
Da kom han tassende ut fra badet og spurte meg ut om den rare tannkremen min. Jeg gikk fra sjokk til et lengre latteranfall. Det ble ikke mindre morsomt av at han snakket som om han hadde vært hos tannlegen og trukket 4 visdomstenner samtidig!
Kleopatra-hendelsen henger sammen med tannpusse-historien. Jeg hadde sterke nervesmerter i beina etter en lang dag med mye gåing og ståing på Dalalåven. Han mente å tilby meg en fotmassasje med smertestillende krem, men da hjernen hans skulle oversette dette fra afrikaans til engelsk så ble det altså kremfløte.
Jeg har fått høre at ansiktsuttrykket mitt burde ha vært filmet da han spurte om vi var tom for fløte? Fordi han gjerne ville massere føttene mine….
– Jeg ble sittende rimelig målløs og bare stirre uforstående på han. Ronald på sin side kunne ikke forstå hvorfor jeg hevdet han skulle lete i kjøleskapet etter noe som burde være i et medisinskap.
Da det hele gikk opp for meg lo jeg så tårene trillet og mascaraen rant.
Vi oppfatter heller ikke temperatur helt likt. Trøndersk sommer tilsvarer kald Sørafrikansk vinter. I helga var det litt sol og varme, så jeg foreslo en svømmetur etter jobb. For en person som går med ullgenser, boblejakke og skjerf nå i juli mens jeg er iført sommerkjole og sandaler var kanskje ikke en svømmetur det mest naturlige valget. Men entusiasmen for norsk natur og nye opplevelser er stor, så mens vi ruslet mot badeplassen presterte han å uttale;
– Jeg skal bade om jeg så må hugge hull på isen!
Vel fremme var vi tre damer som lykkelige kastet oss uti vannet og la på svøm. Ronald stod hutrende med vann til knærne mens han hakket tenner og omtrent hyperventilerte. Badetermometeret mitt viste 21c i vannet. Inne fra grunna ropte sørafrikaneren at vannet UMULIG kunne være mer enn 2c!
Til tross for det kastet han seg uti, og ble med på en svømmetur. Det den stakkars mannen ikke visste var at vi skulle svømme over Tjønna og tilbake, en distanse på 725 meter.
På returen var han kaputt, i tillegg begynte han å tenke på alle krokodillene og slangene som sikkert var i vannet. Med slike tanker i bakhodet er det nok ikke lett å slappe av og bare svømme rolig. Jeg ba han legge seg på ryggen for å flyte litt slik at han kunne komme til hektene, mens vi badenymfene roet ned tempoet for å ikke forlate han. Neste gang jeg snur meg oppdager jeg at han har snurret rundt, han ligger på ryggen og sparker fra, men svømmer altså i MOTSATT retning! Vi var tre damer som ropte høyt for å få han til å snu – men det tok litt tid før han hørte oss og fikk tatt en helomvending. Jeg slet med å holde meg selv flytende mellom latterbrølene.
Jeg har ikke tall på hvor mange som har vært både overrasket og sjokkert over at jeg lar en ukjent mann fra det store utland komme å bo hos meg så lenge. Selv har jeg aldri vært bekymret over annet enn at det kan bli slitsomt å ha en gjest i hus så lenge når jeg sliter med mye smerter kombinert med å måtte være på jobb hver dag.
Jeg innrømmer gjerne at jeg absolutt IKKE var forberedt på en gjestekunstner som har gitt meg så mye underholdning, i tillegg til at han løper rundt og vanner plantene mine, spør om lov til å luke i hagen, feier over gulvene på Dalalåven hver morgen når vi ankommer, og serverer meg mange liter te daglig.
Ronald har nå hatt sin første uke i Norge og konkluderer med at lykken i livet er strikkede ullsokker og pålegg. Jeg er i grunnen enig – men svømmeturer og kattepuser må naturligvis også inn på lista
Øverst foto av en sliten Inga med Nilsebass i fanget – klar for fotmassasje uten kremfløte
