I fjor ble jeg invitert inn i soppgalskapens univers. Etter grundig opplæring og oppfølging ble jeg sluppet løs i skogen i kontrollerte former under Soppdronningen Bodils sitt falkeblikk.
Litt som en hund i løpestreng egentlig.
Jeg brøt regler, fikk smekk på fingrene og fikk både ris og ros – som forventet når man lærer noe nytt. Jeg ble også uten tvil alvorlig smittet av soppgalskap.
Straks vi rundet august i år vandret tankene mine stadig oftere mot sopp. Jeg er usikker på hvor lang læretiden er, så jeg sendte inn en søknad om opptak til sopptur i høst. Jeg føler meg fremdeles som en sopp-lærling og burde egentlig sendes ut i soppskogen med en stor L på ryggen.
På hyttetur med to gode venner for 2-3 uker siden gikk jeg meg brått og uventet på en klynge med gylden kantarell. Jeg gikk fra å vandre målrettet hjemover til å sitte på kne og grave i mosen mens jeg omtrent ulte av finnerlykke.
Her har jeg vandret rundt i nærområdet til familiens hytte hele livet uten å noen gang ha sett snurten av en spiselig sopp. Og nå var det plutselig kantarell rett ved badeplassen min! Jeg følte meg som en stolt kattunge som for første gang drar hjem mus den har fanget helt selv! Uten hjelp, så det så. Skatten ble behørig fotografert, og rapport ble umiddelbart sendt til soppdronningen.
– Se her da! SEEEE! Kantarell! Jeg fant dem helt selv! Er jeg ikke flink?!
Soppdronningen svarte;
– Bra Inga! Og du plukker bare EN OG EN sant! Iiikkke borti med fingrene på andre sopper bare fordi de ser fine ut. Bruke pinne ikke sant!
Jeg syntes jeg hørte stemmens hennes mens jeg leste meldinga. Jeg mistet litt kontrollen i fjor…. Jeg tafset på opptil flere sopper med fin farge. De var jo så fine å se på.
– Vi ser IKKE på ukjent sopp med fingrene!
Gjallet det gjennom skogen da.
Jeg var jo under streng overvåking og ble dermed tatt på fersken.
Jeg har lært – tror jeg – og prøver etter beste evne å kontrollere entusiasmen min slik noenlunde i soppskogen heretter.
Som andreårsstudent på Bodils soppskole, har jeg fått vært med på flere nye steder. Vi startet sesongen med repetisjon i opplæringen om ribber, skiver, pigger, rør, forgreininger, og fasong på hatten.
Men det handler ikke bare om syn, jeg har selv fått være vitne til at garvede soppdronninger er som sporhunder. Brått stod hun der midt i skogen mens neseborene dirret;
– kjenner du lukten? Hvisket hun
– det kommer et hint av lavendel i trekken her, det må være duftbrunpigg i nærheten!
Jeg ante ikke hva hun snakket om eller hva jeg skulle se etter, men hang meg på sporhunden der hun halset sniffende innover.
Hun hadde naturligvis rett, plutselig stod vi midt i et felt av noen merkelige lilla sopper med en sterk lavendelduft. Dette er såkalt utedo-sopp, i gamle dager ble den brukt som duftfrisker på utedo og i lintøyskap. Do-soppen er ikke spiselig, men jeg plukket med meg noen som skal få bo på utedoen på hytta.
Jeg tror jeg har steget i rankene på soppskolen, jeg har nemlig også fått være med på å fjerne slim på sleipsopp, lukte inni forskjellige sopper, lære at skogens småkryp er veldig glade i granmatriske så der må man sjekke godt, og fått være forsøkskanin på å spise sopp ingen av oss har prøvd før.
Det siste der kan naturligvis høres mer ut som en tvilsom læringe-jobb. Litt som å være munnskjenk for kongen i middelalderen, for å unngå at herskeren ble forgiftet.
Men jeg tok det altså som en oppgradering. For dette er anerkjente matsopper som er lett gjenkjennelige, bare at soppdronningen ikke har testet dem selv enda.
Det viser seg at til og med garvede soppdronninger kan miste kontrollen og bli grepet av soppgalskap.
Uten å røpe for mye kan jeg nevne at et av symptomene ser ut til å være at man er så ivrig med å få fangsten inn i bilen at man kjører hjem med mobilen på biltaket!
Lærlingen har for øvrig fått skryt for å se, men ikke røre på spiss giftslørsopp. Heldigvis er ikke sesongen over enda, kanskje kommer det flere munnskjenk-oppdrag?
Øverst foto av soppdronningen som forsvinner mellom trærne der hun sniffer seg frem til duftbrunpigg
