Jeg har grudd meg i 22 år, og nå er den her

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/08/The-Struggle-Within.jpg

Nå er det snart på tide å snu kalenderen over til september, årets første høstmåned. Jeg elsker høstfarger. Jeg elsker å gå på fjelltur i frisk klar høstluft mens jeg nyter det fargesprakende synet av trær i alle nyanser fra gult til oransje og rødt.
Jeg liker innekosevær. Jeg liker å fyre i ovnen, se flammene danse og høre den knitrende lyden. Krype under et pledd med en god bok mens regn og vind herjer rundt hushjørnene ute.

Men jeg har grudd meg til høsten 2018 i hele 22 år. Og nå er den snart her.
Den høsten som markerer at nå har jeg levd en større del av livet mitt uten tvillingsøsteren min Elin enn med henne.
Vi var sammen fra før vi ble født, vi var alltid sammen. Vi skulle blitt gamle sammen, vi skulle fått rynker sammen. Vi skulle dødd sammen.
Nå blir hun en mindre og mindre del av livet mitt. Det føles rart, det føles uvirkelig. Vi fikk litt under 22 år sammen. Nå har det gått 22 år uten henne. Hvor går veien videre?

Da Elin ble drept i oktober 1996 tenkte jeg at hvis jeg virkelig levde så lenge som til 2018 måtte jeg ta livet mitt. Jeg kunne ikke leve mer enn halve livet uten henne.
Den tanken har jeg også hatt utallige ganger siden. At 2018 er slutten. Lengre enn det makter jeg ikke, vil jeg ikke, det går bare ikke.

Nå er jeg redd. Livredd. For nå er den her. Den høsten jeg har gruet meg til alle disse årene. I skrivende øyeblikk er jeg så redd at jeg er fysisk kvalm. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste månedene.

Jeg har mye erfaring med å være tungt deprimert og suicidal. Jeg har en diagnose som gjør at jeg sliter med å slippe folk helt innpå meg. Det har nok sammenheng med at jeg hadde en tvilling jeg delte absolutt alt med, uten noen grenser. Vi delte våre innerste tanker, følelser og lengsler. Jeg har aldri funnet noen andre som kan ta den plassen, som jeg er trygg på forstår. Så alle andre får en redigert versjon. Jeg har en magisk grense der ingen får innenfor. Noe flere mislykkede kjærlighetsforhold er et godt bevis på.

Jeg er flink til å le det bort og si at det går bra, selv om det ikke gjør det. Det er så mye lettere. Jeg ser nok på det som en overlevelses-strategi. Folk flest vil jo egentlig ikke høre hvordan jeg har det. Og hvis de får høre det så forstår de det ikke.

For det er ikke så lett å forstå at jeg har dager der jeg ikke makter å komme meg ut døra, at jeg må tvinge meg selv for å dra innom butikken å handle, fordi jeg helst ikke vil treffe folk. At det er dager der jeg ikke greier å åpne døra hvis det ringer på og jeg ikke vet hvem som er utenfor.

I vår fikk jeg kjæreste, etter å ha vært singel i mange år. Mange tenker at det må da være positivt, at det hjelper. Mens jeg for tiden føler mest på at når han får se hvor langt nede jeg kan være, så forsvinner nok han også. Slik som alle før ham. For hvem orker vel å være kjæreste med noen som er så mentalt ustabil som meg?

Jeg har så absolutt ikke nådd bunnen, jeg er milevis unna, – enda. Men jeg har vært der før, og vet at jeg lett kan havne der igjen, spesielt i år.
Noe har jeg heldigvis lært i løpet av alle disse årene som psykisk ustabil. Så for tiden prøver jeg å fylle kalenderen min med aktiviteter jeg vet gjør meg godt, sammen med folk jeg trives ekstra godt sammen med.
I første omgang blir det nå en hyttetur, en lekedag med teatersminke og noen kvelder med puslespill. Og om ikke lenge er gresskarsesongen her, så da får jeg leke meg mye med å skjære ut gresskarlykter både alene og sammen med andre.
Puslespill-legging og gresskarskjæring har det til felles med maling at jeg glemmer alt rundt meg og kun tenker form og farge, jeg glemmer tid og sted og alle negative tanker.
Nå er nok puslespill mildt sagt mindre kreativt enn de andre aktivitetene der, men det blir nesten som meditasjon for hodet mitt.

Selv om dagsformen er høyst variabel for tiden er sykmelding helt klart uaktuelt. Hadde jeg ikke fått bruke dagene på atelieret med å skape noe og å være kreativ hadde jeg i hvert fall ikke sett noen vei gjennom høsten 2018. Forhåpentligvis kommer jeg meg gjennom den og får oppleve vinteren, men den makter jeg ikke tenke på enda.
For det er en ting som er like ille, eller kanskje verre enn denne høsten. Det er bursdagen min, 44 års dagen min. Som jeg også har tenkt mye på at jeg ikke kan oppleve. At jeg ikke kan bli 44 år. Den er i desember.
Bare tanken på den gjør meg også fysisk dårlig.
Innimellom vurderer jeg å gå i hi til januar. Kan noen komme å vekke meg rundt nyttår en gang?

Maleri øverst i bloggen: The Struggle Within, olje på lerret av Inga Dalsegg

Monsters don’t sleep under your bed, they sleep inside your head. – oljemaleri av Inga Dalsegg