Jeg har aldri vært glad i gym. For meg er det et negativt ladet ord. Det er bare slik det er.
Det at jeg nå i sommer har savnet fysioterapeuten min inderlig er med andre ord ingen selvfølge.
Jeg husker at jeg var stolt den gang alt ble innkjøpt til skolestart i 1.klasse, i den forbindelse fikk jeg også blå turndrakt og hvite gymsokker, til bruk i gymtimene.
Bare ordet gymsokker gjør noe med meg. Her snakker vi virkelig om et ord som bringer minner. Hvis du også har brukt slike skjønner du kanskje hva jeg mener?
Dette var den gangen faget het gymnastikk i stedet for kroppsøving og alle brukte gymsokker. Rent estetisk sett er vel dette noe av det styggeste man kan ha på føttene (på min personlige skala kun slått av crocs.) I tillegg luktet gymsokkene alltid død og fordervelse – uansett hvor mye de ble vasket. Den lukta glemmer jeg aldri, det er nesten så jeg kjenner lukta nå mens jeg skriver ordet gymsokker. Heldigvis har jeg ikke hatt nærkontakt med nevnte plagg siden slutten av barneskolen.
Men så var det dette med selve gymnastikktimene da, allerede i 1.klasse oppdaget jeg at det for meg var fysisk umulig å utføre en god del øvelser som alle andre anså som enkle og hverdagslige. Å sitte på gulvet med strake bein og ta tak i egne tær er noe jeg allerede som 6-åring anså som en aktivitet for slangemennesker.
Kort oppsummert har jeg spenst som en kanonkule og er omtrent like bøyelig som en solid tømmerstokk.
For noen år siden satte min gode venninne Mildrid seg et mål om at jeg skulle kunne stå med strake knær og bare være 5 cm unna gulvet med fingertuppene. Merk dere at dette var hennes mål, ikke mitt.
I mine øyne var dette omtrent like realistisk som at jeg skulle gå til Sydpolen, bestige Mount Everest, løpe maraton og svømme over den engelske kanal innen året er omme.
Vi hadde jevnlige treningsøkter med tøying den sommeren, og da jeg var på topp greide jeg å få fingertuppene til slik omtrent midt på leggen når jeg virkelig tøyde til musklene skrek i smerte. Lengre ned har jeg aldri kommet så vidt jeg kan huske. Min mormor som den gang var over 90 år lo godt av mine forsøk, stilte seg ved siden av meg og tok lett i bakken.
Pappa og Storesøster har heller ikke noe problem med å legge hendene i gulvet når de står slik. I tillegg har jeg en tante på morssiden som kan klø seg bak ørene med tærne. Genetisk sett tror jeg at jeg må ha arvet det verste fra begge sidene i forhold til akkurat spenst og mykhet.
Ryggen min finnes ikke bøyelig, så da Mildrid under en treningsøkt ga meg beskjed om å ligge på gulvet med knærne trukket opp og så vugge frem og tilbake på ryggen gikk ikke det særlig bra heller. Når jeg endelig fikk nok fart til at jeg greide å vugge meg litt fremover resulterte jo det i et skikkelig KA-DUNK straks den flate ryggen min traff gulvet etterpå. Mine forsøk på trening fører egentlig mest til underholdning for andre.
For noen år siden prøvde jeg å starte med yoga. Det ble en kortvarig affære. Omtrent hver øvelse vi ble bedt om å gjøre førte til at alle i rommet, uansett nivå, stille og rolig gjorde som de ble bedt om, mens jeg kom med utrop av typen
– Hva? Seriøst? Det er da ikke mulig? Går det an? Men hvordan?
I all hovedsak førte yogatimene kun til at i stedet for ro og meditasjon fikk alle andre seg en god latter. Nå var det jo ikke helt det som var målet, så jeg sluttet for å ikke ødelegge for de andre. Det eneste jeg fant ut at jeg var litt flink til var å stå på tærne, men 25 års erfaring med å vandre rundt i høye hæler har antagelig litt med saken å gjøre der.
Når det gjelder dette med å ha spenst som en kanonkule plager det meg ikke så mye nå, men spenst var et stort savn i barndommen. I friminuttene ble det nemlig hoppet strikk så lenge det ikke var snø. Det gikk bra til og med knærne for min del, men straks strikket ble flyttet høyere opp hadde ikke jeg en sjanse til å hoppe over det. De andre svevde elegant i lufta til og med når strikket kom til halsen.
Men i sommer har jeg altså savnet fysioterapi-timene mine, så gleden var stor da jeg fikk starte opp igjen i går. Jeg bidrar riktignok også til underholdning der innimellom, men det tar jeg altså med knusende ro, jeg er ikke der for å omskoleres til slangemenneske, men for å få en mer smertefri og funksjonell hverdag. Heldigvis har jeg evnen til å le av meg selv.
øverst foto av meg og tvillingsøster Elin i nyinnkkjøpte turndrakter og gymsokker før oppstart i 1.klasse høsten 1981
