Wow se der!
Se på den Bond-dama der hun suser seg svingende nedover bakkene!
Fy søren! At det går an! SEEEE DA!
Jeg hørte ropene mens jeg ploget meg nedover bakken.
Hadde det ikke vært for at de to som stod nederst i den bakken og ropte at jeg var den reneste Bond-dama var utlendinger med absolutt NULL ski-erfaring hadde jeg nok tenkt at de gjorde narr av meg.
Da jeg skrenset opp ved siden av dem fikk jeg imponerte heiarop og applaus.
Jeg føler jeg trygt kan påstå at de som vanligvis går på ski sammen med meg aldri har vurdert å putte meg i kategorien Bond-dame på ski. Det er nok mer fare for at de får latteranfall når de leser dette.
Forrige uke hadde jeg besøk fra England, gjestene kom for å få oppleve norsk vinter med snø og kulde. Jeg fikk daglige meldinger med spørsmål om temperatur og snømengde i et par uker før de kom.
Det var null problem å stille med kulde til de som ønsket seg norsk vinter, men det så lenge mørkt ut for planen om Norges-ferie med snø. Kjæresten fra Sør-Afrika har også spurt omtrent daglig i en måned om ikke snøen kommer snart?
Han og de to engelskmennene har ønsket seg et snødekt Rindal på et så intenst nivå at det er vanskelig å sette ord på. Listen over alt av snø-aktiviteter som skulle testes var nemlig laaaaang.
Samme dag som gjestene skulle komme våknet jeg faktisk til et hvitdekt landskap, temperaturen hadde steget med 20c og det fortsatte å lave ned hele dagen. ENDELIG! Det føltes litt som om værgudene endelig hadde fått med seg den bestillingen jeg hadde sendt inn.
Det er nok lettere å ta sine første skritt på ski i en oppkjørt skiløype enn i dypsnø, men de utålmodige snø-entusiastene hadde ikke tid til å vente på slikt. Jeg måtte dermed ta på meg oppdraget med å være tråkkemaskin rundt Igltjønna.
Det er ikke så lett å måtte gå fremst samtidig som du også skal gi ski-opplæring til gjengen som går i gåsegang bak deg.
Det hele burde egentlig vært filmet!
Hver gang en av dem falt var det litt av et spetakkel å få forklart hvordan man kommer seg opp igjen. Til slutt fant jeg ut at det enkleste var at jeg selv la meg ned i snøen i omtrent samme stilling og demonstrerte steg for steg.
Den første bakken vi kom til var fin og slak, med litt dyp nysnø var den også ypperlig for nybegynnere. Her var det umulig å få noe særlig fart.
Etter å ha rent ned der et par ganger hver kom dog ønsket om en brattere bakke.
Så tråkkemaskinen Inga tråkket seg videre med resten på slep. Han som gikk sist fikk brukbar løype å gå i om ikke annet.
Neste bakke var både bratt og lang. Nå begynte underholdningen for å si det slik.
Først måtte vi tråkke oss oppover sidelengs for å lage løype, jeg foreslo å starte slik halvveis nede i bakken, men nei da, alle var enige om at vi ville helt til topps.
Mine argumenter ble ikke hørt.
Vel oppe på toppen kom det noen utrop om at var det virkelig sååå langt ned?
Det gikk opp for meg at de virkelig ikke hadde anelse om hvor mye fart man får nedover en bratt bakke. Ei heller at det ikke alltid er mykt å falle i snø.
Vel det siste der oppdaget de etter hvert.
Det ble mye nytt å lære – blant annet at man får mer fart jo flere ganger man bruker samme løype. Bakken ble glattpolert mye raskere enn teknikken til utøverne steg.
Økt fart førte til en proporsjonal økning i antall fall med medfølgende krater i løypa.
Når man enda ikke har lært seg å svinge unna omtalte krater førte også økningen i antall krater til en enda større fall-ratio.
Jeg instruerte, heiet og skrøt, samtidig som jeg etter beste evne fylte igjen hullene og glattet ut løypa etter hvert.
Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg forklarte at når man faller i en bakke så må man ha skiene på tvers av bakken før man reiser seg opp.
Jeg er enda mer usikker på hvor mange ganger den regelen ble glemt og nok en utlending raste ukontrollert, vilt fektende med armene, nedover bakken omtrent samtidig som han kom seg på beina.
Det mest imponerende er nok likevel at alle tre stilte til frokost iført skiklær neste morgen – klar for nok en runde.
Den dagen var vi så heldige å møte tråkkemaskina bare kort tid etter å ha kommet oss ut på ski, så vi benyttet anledningen til å få sett litt mer, og alle ble belønnet med en rastepause med bålkos og kakao.
Resultatet etter helga er en engelskmann med fatle. Etter at han kom hjem til England viste det seg at det ene fallet hadde ført til brudd i overarmen.
Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet da han sendte meg en melding fra sykehuset, men han sier selv at han hadde det så gøy at det var verdt det!
De to andre føler seg visstnok fremdeles ganske mørbanket.
Jeg for min del har fått opp selvtilliten i forhold til egne skiferdigheter, men tipper den forsvinner raskt igjen straks jeg komme meg på tur med noen av lokalbefolkningen!
Øverst foto av Alex like før fallet som førte til brudd
