Jeg stønner visst for mye….

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/10/My-Hearts-Desire.jpg

Dagen i dag startet med en tekstmelding fra en av mine beste venninner der hun skriver;
«Åh nei du! Du stønner for mye! Jeg ville ikke kunne vist meg offentlig»
Med andre ord hun vil ikke. Men JEG vil, så jeg måtte jo prøve å overtale
. Mine bedende og forklarende svar førte til neste melding som var;
«Du er en av de galeste jeg kjenner»

I forhold til det med at jeg stønner mye og høyt så må jeg nok innrømme at hun har helt rett. Akkurat det er noe hun som sendte meldingene selv har erfart ved utallige tidligere anledninger. Jeg er ikke så lydløs av meg for å si det slik.
I forhold til hennes svar er jeg nå litt usikker på hvordan jeg skal tolke dette. Betyr det ja eller nei? Vil hun? Kan jeg få overtalt og overbevist henne?
Vi har jo prøvd dette før, for meg var det en uforglemmelig opplevelse. Jeg vil ha mer, jeg får ikke nok. Nå som jeg aner muligheten for en reprise greier jeg knapt tenke på noe annet.

Unni som sendte meldingene bor i Oslo, så vi treffes ikke så jevnlig, men jeg er veldig klar for en Oslotur. Spesielt nå som jeg vet hva det kan føre til.

I en av mine overtalende meldinger til Unni foreslo jeg at hun gjerne kunne kle seg ut, ta på seg en parykk eller noe slikt. Hun svarte at hun virkelig ikke visste om DET ville hjelpe.

Så da er spørsmålet, hva skal til for å få en kjær barndomsvenninne til å bli med en stønnende, hylende og ulende Inga på ENDA EN teaterforestilling med Rockeulven?

Argumentet mitt om at det tross alt er EKTE kjærlighet mellom meg og Ulven Titi Suru (her snakker vi om ulven med stor U må vite) førte bare til at hun prøvde å fortelle meg at dette kun var en skuespiller inni et kostyme.
Jeg skjønner ikke helt hva hun snakker om. Så jeg svarte logisk nok at hun var helt på jordet og at «Rockeulven har evig liv, er evig ungdommelig og guddommelig sexy. Jeg vil ha ulvungene hans, er det så galt??»
Her hadde jeg forventet at det bare var å avklare dato og bestille billetter, men i stedet begynte hun å trekke frem at jeg har kjæreste nå. Akkurat som om det har noe med saken å gjøre.
Ulvunger og menneskebarn er jo to helt forskjellige ting.

Jeg ser filmen hver jul, det er et av årets store høydepunkt.
For 7 år siden var vi en stor gjeng som dro på Trøndelag Teater og så Rockeulven. Noen av vennene mine hevdet etterpå at det var minst like underholdende å se på meg som det var å følge med på scenen.
Jeg var både euforisk og stemmeløs i flere dager etterpå. Kanskje ikke så rart etter intens hyling, roping, synging, uling og stønning. Jeg hoppet opp og ned, klappet, trampet og skled flere ganger ut av setet. Ikke dårlig tatt i betraktning av at jeg i utgangspunktet var skeptisk til å høre sangene på norsk og grudde meg til å måtte leve meg gjennom endringer i historien.

Jeg har naturligvis vært inne og spanet litt på Nationaltheateret sin nettside og ser at de har våget å endre på frisyren til Ulven, det gjør meg VELDIG skeptisk. Slikt tull drev de ikke med på Trøndelag Teater.

Men jeg er villig til å gi Ulven i mitt liv en sjanse til, vi snakker tross alt om ekte livslang kjærlighet her, da må man vel tåle en liten endring i frisyren. Jeg er kanskje gal,  men jeg innser at man må inngå noen kompromiss i et forhold med en ulv også.

Ulven Titi Suru og geita Rada. Bilde fra filmen «Rock’n’roll Wolf» eller Med grimm og gru som den ble kalt på norsk

Øverst i bloggen maleriet «My Heart’s Desire», olje på egyptisk papyrus av Inga Dalsegg