Jeg tror på Julegeita!

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2020/10/Julegeita-scaled.jpg

Alle familier har sine egne juletradisjoner, jeg har vokst opp med Julegeita.

Når vi la oss på julekvelden var det alltid viktig å henge opp julestrømpen på spisebordstolen sin, og høyt og tydelig si at man fremdeles trodde på Julegeita. Den kommer kun til dem som tror på den sa mamma og pappa. Alle vi tre barna hadde hver vår julestrømpe, de er ganske små, sydd i rød filt, og de har forbokstavene våre på.

Julegeita er en tradisjon pappa hadde med seg fra sin barndom (ifølge mine foreldre holdt Julegeita i all hovedsak til i Øvre Surnadal). Om morgenen 1. juledag lå det alltid noe lite oppi strømpen, gjerne noe marsipan og en mandarin.
Det aller beste var når det lå en lapp der med et hint, det kunne for eksempel stå;” Her er det kaldt” da måtte vi løpe rundt og lete på alle kalde steder, helt til vi fant neste lapp, – det kunne være i kjøleskapet eller i fryseren. Der lå det en ny lapp med et nytt hint, og så fartet vi rundt i huset i stort tempo helt til vi fant overraskelsen fra Julegeita!
For øvrig har Julegeita en håndskrift som minner veldig om pappa sin, men det er nok bare fordi de begge kommer fra Øvre Surnadal.

Etter hvert som jeg ble eldre oppdaget jeg at ikke alle andre barn visste om Julegeita. Jeg hadde trodd den var like velkjent som nissen, påskeharen og tannfeen. Da jeg spurte bestemor om Julegeita fortalte hun at de gledet seg til jul da hun var lita også, samtidig som de voksne fortalte skrekkelige historier om Julegeita som tok de barna som ikke hadde vært snille. Jeg ble sjokkert, tenk at bestemor var redd Julegeita som barn! Når det stundet mot jul kom Julegeita ned fra fjellet og lusket rundt husveggene mens den fulgte med på alt folk gjorde.

Det hendte pappa hadde sett sporene etter Julegeita rundt husveggene våre tidlig om morgenen, men dette skjedde – uheldigvis for meg – kun når det snødde, så geitesporene var alltid borte da jeg stod opp.

Julegeita var fra gammelt av en geitebukk som hadde et slags overoppsyn med juleforberedelsene. Den fulgte nøye med på at alle vasket seg og fikk nye klær til jul, om det så bare var nye julestrømper. Julegeita sjekket også om barna var snille mot hverandre og om de hjalp til med alt som skulle gjøres før jul. Julegeita kunne til og med komme inn i stua på julekvelden. Noen ganger var nok det ungdommene i huset som svertet ansiktet, lånte seg en serk, dro en pels eller et loddent teppe over kroppen og trampet inn i stua med et geitehode foran ansiktet. Dette skremte både barn og voksne. «God kveld i stua, er det noen snille barn her?» kunne geitebukken si. Han snuste bak ørene på store og små for å sjekke om de hadde vasket seg. Til slutt sjekket han om det var båret inn vann og nok ved for hele jula. Sju slag skulle det være. Julegeita ble traktert med godteri og kaker og en smak av ølbollen. Han ble ekstra blid og glad og lovet at neste år skulle bli et godt kornår hvis han så at de hadde laget halmbukker av de siste halmstråene fra høstinga.

Tradisjonen med å vaske og pynte til jul er vel eldgammel. Personlig har jeg nok vært flinkere på pyntinga enn vaskinga. Før i tiden ble det sagt at hvis du slurver med julevasken kommer Julegeita og tar deg. Det er mulig Julegeita har blitt snillere i vår tid siden jeg har berget.

Min bestemor fortalte at hun var redd for å gå forbi vedstabelen i jula, der kunne nemlig Julegeita gjemme seg. Før i tida holdt det ikke med vanlig ved på julekvelden. Juleveden var spesiell og bestod av sju slag med magiske egenskaper. I jula skulle det ikke hogges eller bæres ved. Noen steder startet kløyvinga i juleotta natt til julaften. Karene møttes i to-tretida med øks og lykter. På morgenkvisten måtte kløyvinga være ferdig, og den som hadde størst vedhaug var flinkest i bygda. Det var viktig å bli ferdig med juleveden, ellers kom daudingene og hogg videre på julenatta. Det måtte ikke ligge uhogd ved på tunet, da kunne Julegeita gjemme seg i den. Og når vedskjulet var fullt, koste nissene seg.
Men først og fremst var det viktig å ha rikelig med ved i hele jula. Hvis man måtte spare på veden ville man måtte spare på alt annet det neste året.

Julebukken utviklet seg fra en Julegeit som kom på besøk på julaften til barn som kledde seg ut og kom på besøk i romjula for å tigge godteri og kaker. Den hadde også egenskaper som vi har tilegnet Julenissen i vår tid.

For meg er Julegeita en viktig juletradisjon. Jeg har vokst opp med både bestemors og pappas historier om Julegeita, og i familien min fyller fremdeles Julegeita julestrømpene til alle som tror på den! Halmbukkene er en viktig del av julepynten og hos meg får de plass både på juletreet og i bokhylla.
Da jeg skulle male årets julemaleri var det på høy tid å la Julegeita få litt etterlengtet PR fant jeg ut, min versjon er den snille Julegeita som du kan se!

Øverst maleriet Julegeita av Inga Dalsegg