-Jeg vil gå på isen!
ropte 9-åringen mens han ivrig hoppet rundt på brygga iført shorts.
Slik omtrent samtidig som mamman rakk å svare;
– Nei det er ikke trygt.
Utbrøt jeg;
– Jeg vil sitte på isen!
Jeg er ikke fullstendig uansvarlig.
Jeg sa meg nemlig også enig i at isen var for tynn å gå på, samtidig som jeg i stedet oppmuntret 9-åringen til at vi skulle ut å plaske i isvannet og sitte på et isflak – for det MÅTTE jo bli gøy.
Den mest fornuftige av oss tre (som du antagelig har skjønt ikke var meg) la for øvrig ned veto mot aking ned sklia uti vannet blant isflakene.
Yngstemann løp jublende uti så vannspruten stod rundt han – mens vi to rutinerte isbaderne gikk ned stigen.
Jeg vasset meg bort til isen, og lette etter det riktige stedet. La hendene oppå og lente meg tungt på isen, ganske raskt fant jeg et solid sted som ikke ga etter. Jublende erklærte jeg;
– Her – akkurat her – er isen kjempetjukk! Her kan vi sitte, det er heeeelt trygt!
Det ble litt diskusjon om hvem som skulle prøve først, skulle vi gå etter vekt eller alder? Jeg må innrømme at jeg meldte meg frivillig ganske raskt – noen måtte jo demonstrere hvor trygt dette var. Jeg er litt større enn en 9-åring, og min med-bader skulle fotografere, dermed hadde hun ikke ledige hender til å gi meg en dytt.
Jeg tok sats og hoppet meg opp på isflaket.
Som umiddelbart knakk!
Oooops, dette gikk ikke helt som planlagt. Men jeg gir da ikke opp så lett. Det var nok bare den ytterste biten som var litt tynn ble vi enige om. Jeg skjøv den knekte isen unna, for å så forsøke lengre inn. Denne gangen satset jeg på å få en større del av kroppen min oppå, ikke bare rumpa. For å oppnå dette tok jeg skikkelig sats og veltet kroppen opp på isen i en mindre flatterende hvalross-manøver. Samtidig som jeg landet knakk et isflak på størrelse med en flåte av.
Dette gikk ikke. Jeg måtte kapitulere. Innerst inne hadde jeg lyst til å teste om isen kanskje ville holde vekta til en 9-åring i stedet, samtidig som jeg innså at dette burde jeg ikke en gang vurdere å si høyt, til tross for at det var grunt nok til at vannet bare nådde barnet til skuldrene.
Men tenk hvor gøy det ville ha vært å sitte oppå flåte-isflaket og liksom-padle da! Neste år må jeg være tidligere ute.
I mangel av hvalross-posering på is prøvde jeg i stedet og få et gigantisk isflak på størrelse med en vegg på høykant – det kunne jo også ha blitt et kult foto må vite. Men den isen som ikke var for tung knakk rimelig raskt når jeg begynte å bryte den opp på høykant
Det ble verken gåing, sitting eller padling på isflak – men det ble i hvert fall herjing i vannet og mye moro.
Kroppen min er 50 år, selv om den innimellom føles som om den er 90 år. Men hodet mitt er nok mer på 7-8 år. Så det er mulig min med-bader følte hun hadde med seg 2 barn på bading i går.
Helt til slutt må jeg legge til at hvalrosser er beskyttet av noe tykkere hud enn bikinikledde middelaldrende damer. Den eneste fordelen med å få skrubbsår på rumpe og lår av is er at du er så nummen at du ikke merker det før etterpå.
Jeg lurer nå på om jeg kan hevde at dette er en idrettsskade?
Øverst foto av 9-åringen som jublende løper ut og kaster seg uti isvannet.
