Jomfru Maria og selskapsdamer

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/09/Inga.jpg

Jeg reiser en del i jobben min som kunstner. Jeg liker å bruke kollektiv transport, men når man skal frakte med seg en 30-40 bilder må man som oftest kjøre selv.

Problemet er at jeg ikke er noe særlig glad i å kjøre bil, spesielt når det er snakk om langkjøring, jeg er av typen som gjerne overlater rattet til noen andre.

Jeg er ikke spesielt tålmodig eller rolig av meg, så det å sitte bak et ratt i time etter time synes jeg rett og slett er kjedelig. Jeg er av typen som bedriver mye multitasking i hverdagen, – det har jeg nok lært av min kjære mor. Mamma stryker klær samtidig som hun mopper gulvet og lager middag, gjerne kombinert med å utføre en par-tre andre gjøremål samtidig. (jeg vegrer meg for å gå i mer detalj, for da kommer hun til å kaste seg over telefonen bare for å fortelle meg at hun synes jeg overdriver, noe jeg er høyst uenig i. Alle som har sett tempoet og effektiviteten hennes vil nok tro meg)
Når jeg kjører bil føler jeg veldig på at jeg burde gjøre noe annet samtidig, noe mer nyttig. Lydbok fungerer ikke for meg, og det å lese en bok innser til og med jeg at man ikke kan kombinere med bilkjøring. Resultatet er at tankene flyr og jeg blir fryktelig rastløs eller trøtt.
Når jeg reiser kollektivt er det noe annet, for uansett om det er fly, tog, buss eller bare en kort fergestrekning så tar jeg frem en bok og forsvinner inn i den. Så lenge jeg har en god bok å lese i glemmer jeg omverdenen, og tiden går fort. Jeg leser til og med på Kvanne-Røkkum ferga, selv om det bare er en fergetur på 10 min.

Nå i helga deltok jeg på en kunstmesse i Gøteborg. For å fungere slik noenlunde på langkjøring utstyrer jeg alltid bilen med en termos full av kruttsterk te, et par flasker vann, en solid matpakke med både frukt og brødskiver med masse pålegg, 4-5 bokser med energidrikken Red Bull og mye variert musikk.
Det er langt fra Nordmøre til Gøteborg, GPS-en var programmert og alt var i orden. Slik helt til jeg ankom Gøteborg i hvert fall. GPS-en sa ”Sving til høyre, du vil nå se reisemålet på din høyre side.” Etter å ha kjørt bil i litt over 11 timer var jeg mildt sagt veldig klar til å komme meg inn på hotellet mitt. Jeg svinger lydig inn foran en stor murbygning og tenker ENDELIG fremme. Det første jeg ser en stor skulptur av Jomfru Maria med Jesusbarnet. Det var da et noe spesielt hotell tenker jeg…. Når jeg i tillegg ser at det står ”Kristus Konungens katolska församling” på bygningen innser jeg at her har teknologien bommet. Vanligvis ville jeg i et slikt tilfelle ha tatt frem mobilen min og lagt inn hotellets adresse på GPS-en der for å dobbeltsjekke. Denne gangen går ikke det, for samme dag skulle mobilen min overføres fra Telenor til NetCom, noe gikk feil, så jeg er ute på langtur med to mobiler med hver sitt SIM-kort, men begge er totalt døde.
Jeg er stuptrøtt, kjører ut fra Kristus Konungens katolska församling, og møter umiddelbart to felt med motgående trafikk. Jeg har kjørt inn i en envegskjørt gate, mot kjøreretningen naturligvis. Skiltet med innkjøring forbudt var bare ikke synlig fra min plassering bak Jomfru Maria. En ulovlig u-sving senere forviller jeg meg nok en gang inn i Gøteborgs sentrum, GPS-en prøver konstant og lede meg tilbake til Jomfru Maria og Jesusbarnet, noe jeg ikke går med på. Det berømmelige hotellet er umulig å finne. Det er sent på kveld og ingen mennesker ute i gatene. Til slutt finner jeg heldigvis en hjelpsom dame som får meg på rett kjøl, og jeg kommer frem til hotellet mitt. Da jeg sjekker inn og nevner til resepsjonisten at hotellet ikke bare var lett å finne smiler hun og sier ”Ja du kom säkert till den katolska kyrkan?” Dette var visst et kjent problem forstod jeg, alle gjestene deres havner altså der!

Det beste er å ha selskap når man kjører langt, noen jeg kan snakke med slik at jeg holder meg våken og konsentrert. Før i tiden hadde overklassekvinner ofte en selskapsdame som reiste sammen med dem, noe slikt hadde vært en ypperlig løsning for meg!

Jeg drikker ikke kaffe, og blir ganske hyper av koffein, så etter en del Red Bull blir jeg veldig snakkesalig og aktiv. De gangene jeg da har selskap i bilen resulterer det i at jeg snakker enda mer enn jeg gjør til vanlig, vil leke forskjellige bil-leker (av typen fra barndommen; prøve å ikke si ja eller nei, gjette hvilke ting jeg teller, komme på flest mulig ord på en bestemt bokstav,”I spy something beginning with…” m.m), dikte noen sanger, finner på enda flere leker osv.

Min venninne Gunn Marit har vært med som kunstner-assistent på noen slike langturer. Veldig koselige turer der vi både diktet 3-retters middagsmenyer etter hver bokstav i alfabetet, skravlet, og sang. Stakkars Gunn Marit fikk også høre min egendiktede sang som går på melodien til ” En og to og tre indianere”, min versjon går dog slik:
”Ett og to og tre lemenliiiik,
fire, fem og seks lemenliiiik,
sju og åtte og ni lemenliiiik,
ti lemenlik små.”
Og den store bamsen i sangen er byttet ut med min katt Frøya, – vel jeg trenger neppe si mer…. Det var lemenår det året, og utallige maltrakterte lemenlik i hagen min.

Jeg er fullstendig klar over mine manglende evner når det gjelder å synge, så folk flest blir spart, jeg synger kun høyt for de aller, aller nærmeste. Det er naturligvis stor fare for at Gunn Marit skulle ønske hun ikke hørte med i den kategorien, – der jeg hoppet litt i bilsetet og sang lemenlik-sangen for henne. I stedet uttalte hun noe om at det ikke var det at jeg ikke kunne synge, det var mer det at jeg har en noe alternativ måte å gjøre det på…..

Når jeg ikke er så heldig å ha med meg selskap på tur blir det mest til at jeg synger med høyt til den musikken jeg spiller og i tillegg danser litt mens jeg kjører. Ja du leste riktig, jeg danser faktisk så langt det lar seg gjøre, mens jeg kjører, – for å holde meg våken.
Så om du observerer en bil fullastet av maleri med en sjåfør som fekter litt med armene, trommer litt på rattet, hopper i setet og synger, mens hun tømmer te fra en termos over i en kopp og samtidig spiser noenlunde konstant så er det altså meg.

Yrkessjåfør hadde helt klart ikke vært jobben for meg! Jeg er imponert over yrkessjåfører, uansett om de kjører drosje, langtransport eller annet, – at de i det hele tatt greier det er litt ufattelig for min del.

Så snakkesalig, sosial selskapsdame (eller –mann) søkes, bør sette pris på selskap med sær, hyper kunstner og derfor ikke ønske lønn.

RedBull