Julas opprinnelse

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/12/god_jul.jpg

Bloggen min om julas opprinnelse har tydeligvis vært savnet, den har blitt etterspurt av mange, derfor kommer den altså her i ”reprise” i en litt omskrevet variant;

I år som mange år før har jeg igjen blitt spurt om hvorfor jeg, – som ikke er kristen, – feirer jul.

Jula er kanskje den viktigste årsfesten i verden, og den har alltid vært noe mer enn en religiøs høytid. Dagens julefeiring har tatt opp i seg gamle hedenske romerske festtradisjoner, førkristne nordiske tradisjoner og kristne tradisjoner. Ispedd solide doser kommersialisme. Den kristne julefeiringen overtok midvintersblotets rolle, men mange av de gamle juleskikkene holdes fortsatt i hevd. Julen har vært feiret som en lysfest i årtusener. I før-kristen tid feiret man solgudens gjenfødelse etter vintersolverv.
Hinduistisk tradisjon har markert 25. desember som solguden Mithras festdag siden år 1300 før Kristus. Så derfra har vi selve tidspunktet – det daværende solvervstidspunktet – som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv. I 2015 faller vintersolverv på den 22. desember kl 05.49 norsk tid

Siden jula opprinnelig er en hedensk høytid og både tidspunktet, lysfesten, mattradisjonene, gaveutvekslingen, juleøl, nisser og juletre-tradisjoner ikke har mye med kristendommen eller Jesus å gjøre, er det egentlig ingen som har mer grunn til å feire den enn vi som betegner oss selv som humanister, ateister eller hedninger.

I engelsktalende land kalles jula for Kristusmesse, «Christmas», men noe tilsvarende ble aldri innført i Norge. Ikke på mangel av kristne forsøk og tvang, men avvist av folk flest, slik vi også har maktet å beholde de opprinnelige ukenavnene. Bare Island har en kristen nummerering av dagene som det eneste unntaket i de germansk landene.

Ordet jul kommer (sannsynlig) fra navnet på den andre vintermåneden, kalt «Ýlir». Da inntraff vikingtidens vintersolverv. Ýlir kan også knyttes til et av Odins mange navn, Jólnir, som igjen er knyttet til julen, det var en plikt å blote til Jólnir ved å drikke jul rundt vintersolverv. For vikingene var julen en offerfest for å sikre fruktbarhet for jorda, mennesker og dyr i det nye året. Juleølet, julebukken og julegrisen sto sentralt i deres feiring.
I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt, eller helt fram til hoggunótt (12. januar).

Den nøyaktige betydningen av ordet «jul» er dog ukjent. Det gammelnorske ordet er «jol», det angelsaksiske er «gèola». Jeg synes det er interessant at ordet jul nå faktisk begynner å bli mer vanlig i det engelske språket, der de skriver det «Yule».
Jula ble dannet i en tradisjon av offer- og grøderikdom, altså en fruktbarhetsfest, blant annet kan skikken med å sette ut julenek være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. Julen ble feiret når slaktedyra var feitest, da kornet var ferdig tresket og alle høstens sysler var avsluttet.

Brygging av juleøl har røtter langt tilbake i før-kristen tid, og juleølet var det viktigste elementet under den norrøne julefeiringen. Ved vintersolverv skulle man drikke juleøl for å sikre seg hell og grøde i det nye året. Ølet ble ofret til gudene Odin, Frøy og Njord. Under ofringen ble innholdet i et drikkekar drukket til ære for hver av de tre gudene. Ritualet hadde magisk betydning, og rusen og den påfølgende ekstasen skulle øke kontakten med gudene. Den som ikke fulgte ritualet, kunne bringe katastrofe over seg, sitt hus og sine naboer. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar – dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand.

Håkon den gode påla alle større bønder å brygge én tønne øl til jul. Hver mann skulle holde øl av ett mål malt, ellers ville han bli bøtelagt. I Gulatingsloven ble det påbudt å drikke jul. Julehelgen varte til ølet var slutt. Dette førte til at julen fikk varierende lengde på de enkelte gårdene

Skikken med å signe juleølet holdt seg til langt ut på 1800-tallet, og på primstaven var symbolet på juledagen et drikkehorn fylt med øl.

Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen «kristen lære» i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.
Folket forble derfor i stor grad hedensk.
De tilba de gamle gudinner og guder, og holdt fast ved sine høytider. Mange av de gamle religionene var dessuten inkluderende, det vil si at man møtte Jesus med et; «OK, han høres ut som en bra fyr.» Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok.
Denne beretningen var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er…

Som alle religioner som er basert på teksten i en hellig bok er kristendommens tilpasningsdyktighet i møtet med andre kulturer begrenset til det som enten kan tolkes som tillatt ifølge boka, eller til det som ikke i det hele tatt er nevnt. Men mange av kirkens menn var slett ikke dumme. De kjente godt nok vanens makt. De rev ned templene, men bygde kirker på de samme stedene. Gamle guddommer som nektet å dø ble gjort enten til helgener eller til demoner. Nye høytider ble lagt pent og nett oppå de gamle.

Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tiden?
Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde selvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithra.
I Norge feiret man i stedet selve fødselsnatten, den 24. desember, man kalte høytiden jul, og den man feiret fødselen til var guden Frøy. Natten ble kalt Mors natt. Og vi feirer jo fremdeles juleaften, i motsetning til de fleste andre kulturer, som feirer første juledag. Tidlig i det fjerde århundre bestemte endelig Romerkirken at denne natten fra nå av skulle være Jesus sin fødselsnatt, og forsøkte å forby diverse skikker rundt julefeiringen som imidlertid var så innarbeidde og seiglivete at det syntes som om de var gått i blodet på folk.

Allerede i år 379 kritiserte St. Gregor av Nazianzus julefestens utskeielser: «overdreven festing, dansing og dørpynt». Dermed begynner det som nå er blitt en 1700-årig tradisjon av klager om at «julen var bedre før» og at den nå trenger moralsk opprusting.
Senere ble det opprør og motstand pga bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinnen, erkefienden.

Pietistiske kristne klaget sin bitre nød over julefeiringen, og kirkens adopsjon av hedenske skikker med «kjødelig feiring og glede». Polydor Virgil sa f.eks.: «Denne festivalen bør vekke avsky hos alle sanne kristne». Så seint som på 1600-tallet prøvde en del fanatikere å avskaffe julefeiringen, og stemplet den ganske riktig som et falsum som ikke hadde noe med den historiske Jesus å gjøre.
Mange barn er nok glade for at de ikke fikk viljen sin!

Etter hvert godtok kirken alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer).

Julen er en tid full av mystikk og overtro, av barnslig glede og fryd over det gamle som er dødt og det nye som blir født. Sola som snur og lover en ny vår og sommer. Den 24. desember var egentlig vintersolverv, men senerer kalenderreformer har flyttet den datoen et par dager på etterskudd av astronomisk solverv. En merkelig natt der ifølge urgammel tradisjon dyr kunne snakke menneskespråk ved midnatt, guddommelige stemmer kunne høres om man stod i et veikryss, vann kunne bli til blod eller vin.
En natt der nisser og andre skapninger var på ferde. En natt som straffet onde tanker og grusomhet, især grusomhet mot dyr. Gudinnen føder sitt hellige barn, det nye året, og alt er godt.

Så jeg avslutter med å si
– God, gammel jul til dere alle!