Jeg er en heftig motstander av plastjuletre, juletre skal være ekte, og aller helst så store som det er mulig å få inn i stua.
Når den omtalte stua i utgangspunktet er forholdsvis liten og har en vegg dekt med vindu og skuvseng, en vegg fylt opp med dører, pipe og vedovn, langs den tredje veggen står sofaen, og den fjerde veggen er dekt med tre bokhyller som alle går fra gulv til tak, vel da byr slikt på utfordringer.
Når juletreet kommer inn står man da igjen med valget mellom å plassere det slik at man ikke ser tv-en (det har vært prøvd flere år) eller slik at man ikke kommer seg gjennom døråpningen til kjøkkenet uten å mer eller mindre gå gjennom treet (det har også vært prøvd)… vel, det har vært en utfordring hvert år.
Både mine foreldre og venner har sagt at jeg ikke bør få lov til å få tak i juletre selv, da jeg år etter år kommer hjem med tre som både er for høye og for vide til mitt lille hus. Juletrelisensen min er visst inndradd hevdes det altså blant mine nærmeste.
I år er dermed den 3.jula der jeg har vedtatt å være fornuftig. De siste årene har jeg nemlig gått for et lite juletre som står på et bord i stedet for et i full høyde.
Mamma eier noe skog, på en av turene mine der i høst hadde jeg sett meg ut et perfekt juletre, – det treet fant jeg naturligvis aldri igjen. Dagen før lille juleaften trasket pappa og jeg oss oppover, jeg har som nevnt fått inndratt juletrelisensen min og må dermed ha med meg en overordnet på slike oppdrag. Flere trær ble diskutert og vurdert, til slutt peker jeg ut et som jeg føler er ypperlig. Etter å ha tatt nøyaktige mål fra bordet til taket vet jeg at treet ikke kan være høyere enn120cm.
Hvor skal jeg sage? spør pappa
Her! Sier jeg og peker
Er du sikker på dette? Spør pappa
Jaaaaaa, dette er jo knøttlite, – sag nå da! Svarer jeg utålmodig, mens jeg mumler for meg selv at dette umulig kan være høyere enn kravet på max 120cm.
Pappan min er forøvrig 180cm. Når treet er saget ned oppdager jeg at øyemålet mitt muligens ikke er helt optimalt siden treet og pappa er like høye….. Mamma har et fantastisk øyemål, – jeg sverger på at hun har innebygd tommestokk et eller annet sted. Det er mulig jeg har arvet opptil flere egenskaper fra henne, – men øyemålet hennes er altså ikke blant disse.
Når det bittelille treet mitt som ikke er så lite likevel skal i hus må vi altså beskjære omtrent 60cm av det. Det er da jeg oppdager at jeg må ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Det som er igjen etter å ha kappet av en tredjedel av treet er vitterlig patetisk, pjuskete, skakkt og skeivt. Når juletrefoten skulle på oppdaget vi at dette som allerede er en sorgens dag i mine øyne fremdeles kan bli verre. Stammen slutter nå omtrent 10 cm over det som er max-vannivå på juletrefoten. Hvis vi skulle ha klipt av den nederste kransen med greiner hadde det nemlig ikke blitt noe igjen av det omtalte treet, pappa og jeg var skjønt enige om at der måtte grensen gå. Så ikke bare er treet et trist skue i utgangspunktet, det får ikke en gang vann der det står.
Min venn Gøran Bolme har skrevet en sang om et juletre på taket av utedasset, der skriver han
«De e kje vært å varra støgg me ord å jærra gjøn, om barnålinj e farga entn gul hæll bron hæll grøn»
Jeg prøver etter beste evne å ha dette i bakhodet hver gang jeg kikker bort på årets tre. Jeg var selv usikker en stund på om jeg skulle le eller gråte av det hele, men valgte å le. Det gjorde også flere av vennene mine, – mye og høyt og lenge. Bilder av treet har vært meget populære og blitt vist frem til flere til allmenn forlystelse har jeg fått høre.
Om ikke annet må vel hele denne saken være juleånd på høyt nivå? Bare tenk på hvor glad akkurat dette treet må ha blitt for å bli utvalgt til å få komme hjem til noen å feire jul. Jeg er sikker på at de andre trærne der neppe hadde sett for seg at det skulle gå slik!
Neste år trenger jeg en strengere juletre-sjef og en tommestokk…….