Kidnappet kontrollfreak

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/11/Graffi-Grill.jpg

Jeg liker å ha kontroll. Jeg liker å planlegge og organisere. Jeg trives i grunnen best når jeg har oversikt og vet hva som skal skje hvor og når. Aller helst bør jeg ha kontrollen over tidsskjemaet også, da noe av det verste jeg vet er å være forsinket. Jeg kommer alltid litt før tiden.
Skal jeg kjøre langt legger jeg alltid inn noe slingringsmonn. Da er jeg sikret å komme frem i tide selv om jeg blir stående fast i en trafikkork, mister ei ferge, eller det er speilglatte veier som fører til sneglefart.
Min entusiasme for planlegging og organisering har ført til at jeg flere ganger har fått en rolle i venners bryllupsplanlegging.

Jeg og mine to venninner Stine og Mildrid drar på en del hytteturer sammen. Stine er et ordensmenneske og en planlegger, hun overgår meg der, men så har hun også 3 barn å organisere. Mildrid tar alt som det kommer, fyker rundt i siste liten, og ligger alltid litt etter tidsskjemaet. På disse hytteturene våre har vi alle hver våre roller. Jeg liker å lage mat så jeg er kjøkkensjef. Det har blitt slik at det første jeg spør om når vi setter dato for en tur er «Når drar vi og hva skal vi spise?»

På fredag ble jeg «kidnappet» av disse to damene. Jeg hadde egentlig tenkt å jobbe den kvelden, å ha åpent på Dalalåven Atelier siden det var julegrantenning. I slutten av oktober fikk jeg dog en melding fra Stine der hun spurte «om det blir som planlagt; stiller du på et artig party hos oss fredag 25.november?» Jeg svarte at jeg skulle jobbe, men kunne sikkert ta meg en tur og besøke henne utpå kvelden.
To dager etterpå kom det en ny melding der jeg fikk beskjed om at jeg burde jobbe litt mindre. Så stod det «fredag 25.november gjør vi oss klar. Klokken 18-18.30 setter vi oss i bilen og kjører en tur. I bilen er det plass til 5 stk. Ikke så viktig hvor vi skal, men trenger ikke fjellsko.» Klokkeslettet var da spesifisert, så det var greit. Men hva med mat? Planleggeren i meg greide ikke styre seg. Så jeg spurte naturligvis om hva vi skulle spise, og ikke minst når. Svaret var «Det blir bespisning, men klokkeslettet er avhengig av været.» I løpet av de neste ukene spurte jeg om det meste, det eneste jeg fikk vite var at vi skulle komme hjem i tide «til neste fjøsstell», at jeg skulle kle meg varmt fordi vi skulle være en del utendørs, og det ble minnet om at jeg ikke fikk delta i noen planlegging….

Stine og jeg misliker selskapsleker. Vi unngår dem som pesten for å være ærlig. Dette her var godt planlagt og organisert, så jeg skjønte at det var hun som var hjernen bak det hele. Jeg greide faktisk å slå meg til ro med at selv om jeg ikke fikk vite noe så kunne jeg bare slappe av og ta det som det kom. For om ikke annet var jeg sikker på at jeg ikke skulle utsettes for aktiviteter jeg ikke trives med.

Det eneste jeg ikke var helt fornøyd med var mangelen på informasjon om passende antrekk. Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker å pynte meg. Jeg foretrekker skjørt og kjoler, og på denne årstiden er ytterklærne helst lang kåpe og hatt. Etter litt masing fra min side fikk jeg til svar at hun hadde ringt og forhørt seg om det var mulig å gjennomføre dette i skjørt/kjole. Svaret var at det kunne gå, men de fleste ville nok stille i bukse.
Jeg har kjørt om kapp med rattkjelke i alpinbakke iført skjørt og lang kåpe. Jeg satt bakpå og en fra Norsk Tipping styrte (det hadde gått mye bedre uten den lange kåpa som gjorde at jeg ble slept etter kjelken ned den siste delen av bakken, men den historien kan vi ta en annen gang!) Jeg har deltatt på utendørs skulptur-worskhop, der vi skulle bygge skulpturer av trær, iført tweeddrakt med kort skjørt. Jeg har vært med på teambuilding-aktiviteter som inkluderte alt fra stafett der vi måtte gå på stylter til å komme seg lengst mulig via å hoppe fra vedkubbe til vedkubbe også iført skjørt.
Når noen som kjenner meg godt begynner å hinte om at det kanskje kan være lurt med bukse så ser jeg for meg heftig aktivitet av ett eller annet slag. I hodet mitt må det da være noe av typen paragliding, strikkhopping, fjellklatring eller lignende. Samtidig fikk jeg ikke helt det til å gå opp med at Stine var hjernen bak kvelden.
Etter å ha tenkt meg om endte jeg med å tone det ned til en fornuftig varm kjole (med superundertøy under) og ikke noe tyllskjørt. For sikkerhets skyld dro jeg med meg en bag med skjerf, lue, votter, paraply og et ekstra par sko.

Kvelden ble uten tvil en suksess, – jeg ble hentet i en bil full av lyslenker og gode venner. Planen var enkel, men genial, og inkluderte masse lureri underveis. Alt fra at jeg ikke fikk legge bagen i bagasjerommet fordi jeg da kunne se noe mystisk som ville avsløre alt, til omkjøringer underveis til Trondheim, spasering ad omveier, gamle teaterbilletter og mye annet rart. Det ble bespisning, den evige kjøkkensjefen fikk oppleve at det går bra om noen andre bestemmer menyen, og det hele ble avsluttet med en fantastisk forestilling med Raske Menn i Olavshallen.
Den bagen med varme klær kunne jeg naturligvis bare ha glemt å slepe med, og den superundertøy-skjorta kunne jeg i hvert fall ha spart meg. Men jeg konkluderer totalt sett med at egentlig har arbeidsnarkomane kontrollfreaker som meg bare veldig godt av å kidnappes av og til. Egentlig burde jeg kidnappes oftere!
Og ikke minst så konkluderer jeg med at jeg er utrolig heldig som har slike venner!

2016-11-25-18-20-31
Bilen var pyntet med lyslenker