Vi møttes for aller første gang i 1989, en av mine klassevenninner introduserte oss for hverandre.
Fra min side var det umiddelbar kjærlighet, jeg kunne ikke få nok. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få tilbringe mer tid sammen med ham.
Vi har hatt et slik av-på forhold disse 27 årene, jeg må innrømme at jeg fremdeles er hekta på ham.
I enkelte perioder greier jeg ikke tenke på annet. Han er med meg i tankene hele tiden når jeg er våken, og jeg drømmer om ham om nettene.
Forrige uke var slik, – jeg sovnet sammen med ham flere netter på rad, drømte om ham, tilbrakte mest mulig tid sammen med ham, og var helt fjern for omverdenen slik ellers i våkne stunder. Tankene var et annet sted rett og slett.
På mandag var det hele over, eller for å være mer korrekt skjedde det natt til mandag. Jeg kunne nemlig ikke slukke lyset å legge meg til å sove før jeg hadde funnet ut hvordan det gikk. Det ble litt for lite søvn den natta, men endelig var jeg igjen i stand til å tenke på andre ting, – i omtrent ett år i hvert fall.
For hvert år kommer Stephen King ut med en ny bok. Og hvert år bare MÅ jeg kjøpe den etterlengtede boka snarest mulig da jeg ikke greier å vente til bursdagen min (som føsrt er i desember) eller jul.
Før greide jeg å vente, den nyeste boka til King stod alltid øverst på ønskelista mi. Men så ett år var det ingen som kjøpte den til meg. Det føltes nærmest som en krise. Hvordan skulle jeg komme meg gjennom desember uten selskap av den godeste Stephen? For de av dere som ikke har et nært og intenst kjærlighetsforhold til bøker innser jeg at dette antagelig er litt vanskelig å forstå.
Siden den jula har jeg stått for innkjøpene selv, jeg ønsker meg fremdeles mange andre bøker, men avhengighetsforholdet til Mr King tar jeg meg selv av.
Hvert år skjer det samme: straks jeg får fingrene i den nyeste boka hans er jeg fortapt i hans univers. Det er umulig å vente, – jeg er nok avhengig rett og slett. Alt annet må vike.
Bøkene hans er som oftest mursteinstykke, – men likevel leser jeg en Stephen King bok på halve tida av bøker som er bare en tredjedel av størrelsen.
Hvis noen spør meg hva jeg gjorde forrige helg er svaret enkelt. Jeg tilbragte den sammen med Stephen.
Jeg leste på kveldene, jeg gikk på badet og pusset tenner mens jeg leste, jeg tok så med meg Herr King opp på soverommet og leste på senga. Da jeg stod opp ble han med meg ned, frokosten ble inntatt mens jeg fortsatte å lese. Hver ledige stund som ikke ble brukt på jobb gikk med til å dykke ned i det universet han har skapt.
Gode bøker som fenger meg gjør at jeg leser over alt. Vanlige lesesteder for meg inkluderer på venterommet til legen og tannlegen, i kø på butikker, mens jeg er ute og reiser, mens jeg står i kø for å sjekke inn på flyplasser, gå igjennom sikkerhetskontrollen og mens jeg venter på bagasjen. På mandag leste jeg mens jeg ventet på time hos bedriftshelsetjenesten.
Siden jeg bor alene leser jeg til alle måltid, om det er hjemme, på hotell, kafe eller restaurant er likegyldig. Jeg leser naturligvis ikke hvis jeg spiser sammen med andre dog. Fordelen med å bo i et såkalt fergefylke er at jeg ofte også får lest litt når jeg kjører bil, noen setter pris på en kaffepause på ferga, jeg setter pris på lesepausen en fergetur gir.
Her hjemme er boka jeg leser med både på stua, kjøkkenet og soverommet. Jeg ler høyt, jeg skvetter til av lyder, det har gått så langt at jeg diskuterer handlingen og karakterene i boka med min kjære Frøyapus.
Hun bare glipper med øynene, maler videre, og synes det er fint at matmor for en gangs skyld tilbringer litt tid i ro slik at hun får et fang å ligge i.
Frøya får egentlig ikke ligge i senga mi om natta, MEN hun får lov til å være med å lese på senga, noe hun synes er stor stas. I går kveld sovnet hun med hodet og labbene på skuldra mi mens jeg leste (dessverre ikke King, men) jeg hadde ikke hjerte til å vekke henne, så jeg la bare sammen boka, strevde litt for å nå lysbryteren på nattlampa, ga Frøyapus et nuss på hodet, og så sovnet vi sammen likevel.
Så slik sett er nok husets pus helt enig med meg når jeg sier at jeg håper inderlig Stephen King aldri pensjonerer seg!
Som et lite P.S. Stephen King er så langt mer enn grøss og gru, denne boka her er den siste i en trilogi om detektiv Bill Hodges og anbefales så absolutt!