Alle var enige om at vi hørte en mystisk lyd i bilen mens vi kjørte. Men ingen visste hva det var eller hvor den kom fra.
Kunne det være en løs hjulmutter kanskje?
Vi kjørte inn til siden, pappa kikket på framhjulene, alt så fint ut. Han satte seg inn igjen, og vi fortsatte kjøreturen.
-Jeg tror den lyden kommer fra baki her altså! Sa jeg
Omtrent før setningen var ferdig uttalt kom det et høylytt smell, og hele bilen veltet brått over til høyre side akkompagnert av en lang skrikende metallisk lyd av understell som ble slept etter asfalten i full fart.
Vi var midt i en sving. Ikke et ideelt sted å havarere. Skal jeg være ærlig er det vel ikke mange steder som er ideelle å havarere, men dog.
Sjåføren kjempet for å holde bilen i riktig kjørefelt, og fikk oss heldigvis trygt inn på en busslomme.
– Nå blir det langt å gå for å hente det hjulet, sa jeg, mens jeg så for meg trilleturen med det tilbake til bilen.
Der tok jeg feil. Da vi gikk ut av bilen oppdaget vi nemlig at hjulet fremdeles var med, det hadde bare valgt å gå for stabilt sideleie i horisontal vinkel.
Hjulakselen hadde knekt rett av i fart.
Så der stod vi da strandet i -17c med kun 3 hjul på bilen.
Vi reagerer alle forskjellig i krisesituasjoner. Det er så rart med det, oppgaver som vanligvis er enkle blir brått mer kompliserte når man står midt oppi en kaotisk situasjon, slik som det å finne riktig telefonnummer, huske hvor nødblink-knappen er, eller formulere seg slik at alt av viktig informasjon blir med.
Mamma var mest opptatt av å få noen til å komme å hente oss. Mens pappa og jeg kun tenkte på å kontakte NAF og få bilen hentet. Begge deler er naturligvis nyttig, vi prioriterte bare rekkefølgen forskjellig.
Det viste seg at bergingsbilen hadde to andre ærend først, og min storesøster trengte litt tid før hun kunne rykke ut for å hente oss, så her var det bare å smøre seg med tålmodighet.
Når alle tre er optimister er det uansett ikke så ille. Mamma syntes det var skikkelig praktisk at bilen avgikk ved døden ved et gartneri, for da fikk hun handlet to julegaver mens vi ventet på redningsbil. Dette er typisk for min mor. Da toget mitt ble 3 timer forsinket uka før var hennes første reaksjon; Tenk så mye togtur du fikk for pengene da Inga!
Da bilbergeren ankom for å hente bilen kikket han på skaden, ristet på hodet, og spurte så; Hvem av dere er det som skal ha vrakpanten?
En ulykke kommer som kjent sjelden alene, dagen før hadde snøfreseren til foreldrene mine avgått ved døden. De hadde i den anledning vært på storhandel samme morgen. Mammas respons til at bilen deres nå brått ble vrakpant var av alle ting; – Det er bra vi kjøpte oss ny snøfreser i dag, da kan pappa kjøre den!
Pappa på sin side var storfornøyd med at de slapp å betale for å få bilen tauet til vraking, dette var jo riktig så økonomisk.
Jeg for min del håper inderlig de satser på lokal julegavehandel i år hvis de har tenkt å bruke snøfreser som fremkomstmiddel!
Dagen gikk absolutt ikke som planlagt, men om ikke annet er den nye snøfreseren en stor forbedring fra den gamle, så pappa fikk i hvert fall avsluttet dagen med en trivelig snøfrese-kjøretur!
øverst foto av meg og pappa med den hardt skadde bilen
