Livets veg har oppoverbakker og svinger, av og til kan den være skikkelig kronglete.
Ingen vet hva som venter oss lengre fremme.
Av og til opplever man noe som er tungt, vanskelig, – rett og slett ufattelig.
Nå tenker jeg spesielt på dødsfall og alvorlig sykdom.
Noen opplevelser tar det lengre tid å innfinne seg med enn andre, – ikke alt er mulig å forstå, – uansett hvor mye og lenge man prøver. Det kan føles umulig å leve med, og det kan ta lang tid før man greier å innse at ja, – livet går faktisk videre.
I min jobb som kunstner møter jeg ofte mennesker som har opplevd å miste noen av sine nærmeste, mennesker som kjemper med alvorlig sykdom, eller har opplevd andre traumatiske og vanskelige hendelser. På grunn av at jeg har vært åpen om drapet på min egen tvillingsøster opplever jeg at mennesker jeg aldri har møtt før tar kontakt, forteller om sine egne vanskelige opplevelser, og ønsker at jeg skal male et bilde som handler om dette.
Av alle typer bestillingsverk er slike både de verste og de beste. Jeg liker utfordringer, men samtidig snakker vi her om veldig personlige hendelser som jeg skal tolke om til et maleri. I tillegg må jeg ofte gå langt inn i vanskelige og tunge følelser for å male frem den riktige stemningen.
Men så føles det også utrolig godt når bildet blir som det skal, og jeg har en kunde som spontant bryter ut i gråt når de kommer inn på atelieret mitt og ser det ferdige resultatet. Da vet jeg at jeg har oppnådd noe som kunstner, at jeg har bidradd til å hjelpe noen andre, – det er sterkt.
I tiden etter at jeg mistet Elin, min tvillingsøster, følte jeg at den verste straffen et menneske kan få er å måtte leve. At noen du elsker dør, men at du selv må leve videre. Jeg var 22 år og tvillingsøsteren min var drept. Hvorfor måtte jeg leve?
Når noen du elsker dør brått og uventet mister du henne ikke brått og plutselig; du mister henne gradvis over en tidsperiode – på samme måte som posten slutter å komme, og lukten hennes forsvinner fra puten og til slutt fra klærne i skap og skuffer.
Jeg var så heldig å ha en fantastisk fastlege, Ola Lilleholt, – en lege som brydde seg, som tok seg tid til meg som pasient langt mer enn det jobben hans krevde. Jeg har ikke anelse om hvor mange timer jeg satt på legekontoret hans og gråt og la ut om hvor håpløst, meningsløst og tomt livet var. En gang ba han meg beskrive hvordan det føltes, jeg svarte at det føltes som verdens undergang. Jeg fikk beskjed om at vi nå skulle utsette verdens undergang til etter påske, – slik at jeg kunne fokusere på andre og litt viktigere ting frem til da. Jeg led av Post Traumatisk Stress Syndrom, var deprimert, redd, søvnløs, suicidal og paranoid. Jeg trengte virkelig å utsette verdens undergang litt. Og akkurat den måten å tenke på har hjulpet meg mye senere.
Et drap medfører rettssak, familien min måtte igjennom to av disse. Jeg bodde og studerte i England, jeg slet med å fungere både i hverdagen og som kunststudent. Presset ved å måtte vitne i rettssak nummer to ble for mye for meg. Jeg trengte hjelp, men jeg maktet rett og slett ikke å oppsøke en vilt fremmed lege i et annet land for så å måtte forklare alt som hadde skjedd. Løsningen ble at jeg ringte til Rindal Legekontor og ba om hjelp, det endte med at Ola ba om navn og nr på min engelske fastlege (som jeg enda aldri hadde møtt). En stund etterpå ringte han tilbake til meg, jeg fikk beskjed om at jeg hadde legetime neste dag kl 09.00, at legen min var en trivelig skotsk dame som het Alison, at han hadde oppdatert henne på alt hun trengte å vite om meg og min situasjon, og at nå trengte jeg bare å møte opp.
En annen gang ga han meg resept på en bok, jeg fikk beskjed om at jeg trengte litt galgenhumor, og at det garantert ville hjelpe meg å lese ”Garps bok” av John Irving. Jeg hadde aldri lest noe av den forfatteren før, – men jeg elsker å lese. Så ”reseptlappen” ble med hjem og boka ble innkjøpt et par dager etterpå.
Nå har jeg alle bøkene hans, og den som jeg da fikk resept på har jeg lest 5-6 ganger. Det å lese en bok med så mye galgenhumor, for ikke å snakke om alle de makabre fobiene og angsten som hovedpersonen Garp sliter med, fikk meg til å se fremover. Jeg ble ikke kvitt mine egne mentale problemer, men jeg ble flinkere til å erkjenne dem, og begynne å jobbe med dem.
Uten min fantastiske lege Ola Lilleholt hadde jeg neppe sittet her i dag, jeg kunne ha skrevet mange sider om alt han gjorde for å hjelpe meg.
Tidligere denne uka var jeg i en begravelse, Olas sønn har nå gått bort. Det er alltid ekstra vanskelig og tungt når unge mennesker dør.
For min del brakte det i tillegg frem alle disse minnene jeg har skrevet om her. Når det ufattelige og meningsløse skjer er det vanskelig å finne de riktige ordene.
Døden er ikke en utslettelse.
De døde fortsetter å leve som en plante i erindringen til dem de kjente.
Det betyr ikke at vi ikke skal sørge, eller legge minnene bak oss. Det betyr derimot at vi tar med minnene om den vi har mistet inn i tida som kommer, og bruker dem til å styrke våre egne liv.