Man har vel husregler i de fleste familier. Mange har sikkert vokst opp med regelen om at det ikke er lov å løpe med saks. På lørdag fikk vi en helt ny husregel i familien Dalsegg.
Det er ikke lov å sykle med bærspann.
Jeg er årsaken til den nye regelen.
Jeg vet ikke, men jeg føler litt på at denne nye regelen om sykling med bærspann antagelig bare gjelder meg. Det er i hvert fall såpass alvorlig at jeg ikke fikk sykle hjem fra jobb med noe rips og solbær her om dagen. I stedet ble bærspannene levert på døra av opphavet noe senere.
I familien min tas bærsesongen generelt – og multsesongen spesielt – på blodig alvor.
Før jeg forteller hvilken katastrofal oppførsel fra min side som førte til denne nye husregelen må jeg forklare litt om familiens forhold til spesielt multer.
Pappa går lange fjellturer for å rekognosere om våren – da sjekker han hvor mye multeblomster det er. Senere er det turer der han sjekker hvor mye multekart det er på de forskjellige stedene. Så kommer turene for å følge med når kartene blir modne, hvor det er mest multer og ikke minst; hvor multene er størst.
Kommentarer fra andre av typen – I år er det et dårlig multeår! Eller folk som forteller at de har gått og gått en hel dag og kun funnet 10-15 bær fører bare til oppgitt risting på hodet i familien min. Slike mennesker mangler tydeligvis en Øverste Multesjef i familien sin, en slik som driver jevnlig rekognosering etter multe-blomster og –kart hele sesongen!
Pappa har forklart meg at det finnes to typer multeturer; man kan gå på multetur og lete etter bær – dette innebærer mye gåing og lite bær. Eller så kan man gå på multetur for å plukke bær, da går man dit man vet det er multer og plukker fullt alt man har av bøtter og spann. Selv bedriver han visst begge typene.
Jeg glemmer aldri den gangen pappa og jeg stod på en høye dekt av modne, gyldne multer. Pappa rister på hodet og sukker høyt før han utbryter:
– Uff, nei, dette her blir et forferdelig multeår!
– Hæ? Hva mener du? Svarte jeg mens jeg plukket på harde livet.
– Se på alle disse bæra! Hvordan skal vi rekke å plukke alt dette før vinteren? Det går bare ikke! Svarer han
Hva som er et forferdelig multeår er altså et definisjonsspørsmål.
Man skulle tro at den yngre generasjonen er noe sprekere enn den eldre. Min erfaring er at det ikke alltid er tilfellet. Jeg har tilbragt størstedelen av livet mitt, fra jeg var tenåring, iført høye hæler. Kroppen min generelt og leggmusklene mine spesielt er bare ikke laget for at jeg skal gå eller stå med strake bein og plukke multer helt der nede på bakken. Jeg greier heller ikke å gå ut i spagaten for å komme meg noe nærmere disse gyldne bærene langt der nede. På en god dag, etter litt oppvarming, kan jeg greie å nå knærne mine mens jeg står med noenlunde strake bein. Multeturer fører dermed til at jeg må gå og stå med knærne bøyd hele tiden.
Pappa derimot traver avgårde i jevnt tempo samtidig som han jevnlig bare bøyer ryggen for å plukke opp bær og saumfarer terrenget rundt seg på jakt etter et hvert hint av oransje. Kroppen hans er uten tvil langt mer konstruert for multeplukking enn min.
Jeg kjenner folk som kombinerer multetur med kos. Disse menneskene har med seg termos og matpakke, de tar det som en tur. De raster. Pappa derimot tar kun med seg myggspray. Og en multetur kan gjerne vare 6-8 timer. Jeg bruker å ta med meg en flaske vann i tillegg, men vi har ikke tid til å skeie ut mer enn som så. Her skal det plukkes bær. Slik er det med den saken. Men vi koser oss faktisk på multetur likevel, på vår egen måte. Vi liker å vær effektive i familien Dalsegg.
I år har jeg ikke vært med på multetur enda. Kroppen min har rett og slett ikke vært i stand til det. Det er ikke de stive leggmusklene som har skylda, men store smerter i underlivet.
Derfor ble jeg ekstra glad da pappa ga meg en full 5 liters bøtte med multer på lørdag. Jeg var sliten og hadde store smerter. Jeg har slitt mye med helsa det siste året, og hadde nettopp kommet meg gjennom en lang dag på messe. Jeg ville bare hjem og legge meg i et varmt badekar. Sykkelen min har 2 kurver, men disse var allerede full av vesker med termos, ekstra klær og sko, og mye annet. Bøtta med multer ble derfor hengt på sykkelstyret. Jeg skulle jo ikke sykle langt, dette skulle gå bra.
Det går en bakke ned til huset mitt, dette er en humpete grusvei. Jeg tråkket på, gledet meg til å komme hjem, i hodet hadde jeg allerede begynt å tappe i badekaret med glovarmt vann. Det er da det skjer. Et øyeblikks uoppmerksomhet fører til at forhjulet stuper ned i et hull i veien, hele sykkelen hopper, veskene blir slengt ut av kurvene. Jeg hører en merkelig lyd, merker at bøtta ikke lenge henger der. Jeg trykker inn bremsene det jeg kan, noe som fører til at sykkelen skrenser sidelengs langt nedover veien før jeg endelig får stoppet den.
Bak meg ligger det er langt gylden-oransje spor av bær i grusveien.
Håndtaket til bærbøtta henger fremdeles på sykkelhåndtaket der jeg jo holdt fast i det.
Men selve bøtta har delt seg i mange deler. Blå plastbiter ligger spredd utover veien sammen med all multebæra.
Jeg prøvde å redde noe. Men da jeg løftet opp det som tidligere hadde vært bunnen av bøtta, der jeg trodde jeg kanskje kunne ha reddet en liten kopp med bær, vel, da falt bunnen fra hverandre. Alt var dekket av sand og grus.
Resultatet av det hele ble at de lokale fuglene fikk seg en lørdagsgodt-buffet med multer, mens husets pus Nilsebass fikk kost seg litt ekstra med fuglejakt.
Og jeg? Vel jeg la meg i badekaret og furtet. Og har nå fått strengt forbud mot å sykle med bærbøtter.
Tatt i betraktning av at enhver flytur fører til at mamma fremdeles minner meg på den gangen jeg glemte passet mitt i 1996 kommer jeg antagelig til å få høre at jeg må være forsiktig når jeg sykler så lenge mine kjære foreldre er i live. Jeg har eget sikkerhetsbelte i bilen til katten, og vurderer nå å sjekke ut om det finnes et sikkerhets-nett-system for bærbøtter på sykkel? Eller om jeg kan argumentere for at sykling med bær er lov hvis bærbøtten står i sykkelkurven?
Vi får se. Men først må jeg vel få tak i en ny porsjon multer!