Æ har bada på Tjønna i dag, de e Norges varmeste badevainn, og de va ISKALDT!
– Sa min venninne Ronja på 8 år her om dagen – til en venn hun snakket med på telefonen.
Jeg og Ronjas mor slet litt med å holde oss alvorlige mens vi lyttet i bakgrunnen.
Det bør kanskje nevnes at Ronja er fullstendig motsatt av meg når det gjelder bading. Mens jeg entusiastisk kaster meg uti vannet uansett temperatur kan det gå et par timer med badeliv uten at Ronja har kommet seg lengre uti enn til vassing.
Da jeg var i 11-12 års alderen var det i mine øyne ganske så viktig å være blant de første som bada hvert år. Russen hadde en årlig tradisjon med å bade før 1.mai – og jeg ville helst ikke være noe senere ute enn dem. Det eneste som kunne utsette årets første svømmetur var at isen ikke hadde gått på mitt lokale badevann Igltjønna.
Min venninne Stine hadde et avansert fotoapparat som viste dato på bildene når de ble fremkalt. Hun brukte å stille opp som fotograf for å dokumentere hvor tidlig denne badinga faktisk fant sted.
Enkelte år lå det snø og is og duppa ute i vannet mens min tvillingsøster Elin og jeg kasta oss hylende uti. For dukkerten skulle kvalifisere som bading måtte man ta minst 3 svømmetak.
Så vidt jeg kan huske holdt Stine seg alltid godt påkledd på land. Hun bada om sommeren, men venta altså til vannet ble betraktelig varmere.
Jeg har aldri helt skjønt det der med å seigpine seg selv ved å bruke en evighet på å komme seg uti vannet, gjerne mens man holder armene over vannet lengst mulig, og til slutt gjerne går på tå. Hvis målet uansett er å bade er det vel bare å komme seg uti? Jeg er ikke så glad i å hoppe eller stupe, så jeg går bare raskt uti, og legger på svøm umiddelbart.
Noen ting her i livet forandrer seg med alderen, andre ikke. Jeg elsker fremdeles å bade, og foretrekker fremdeles å svømme utendørs i stedet for i klorvann i en svømmehall. Selv om jeg har det travelt tar jeg gjerne en morgensvømmetur over Tjønna før jobb eller en kvelds-svømmetur før leggetid. Noen ganger rekker jeg flere svømmeturer over på en dag. Hvis jeg er stressa og overarbeidet er den beste måten å koble av og å lade batteriene på en lang svømmetur. Min favoritt-sommerlyd er lyden av egne svømmetak. Når jeg svømmer så langt utover at lyden av mine egne svømmetak høres bedre enn lydene av alle de andre som bader nærmere land.
Det skal innrømmes at jeg fremdeles er blant de første som entusiastisk plasker meg uti vannet hvert år. Som i barndommen bryr jeg meg heller ikke nå om det ligger litt is i vannet. Har jeg bestemt meg for å bade så skal jeg bade. Ferdig med det.
Jeg har ofte målt temperaturen i vannet når jeg har badet, men det var først i fjor jeg begynte å registrere dette inne på Yr sine nettsider. Da oppdaget jeg brått at mitt favoritt badested Igltjønna ofte har det varmeste badevannet ikke bare i fylket – men også i landet – av de som er registrert der. Denne glade nyheten har jeg ikke bare delt med Ronja på 8 år som jeg fortalte om i starten her, men også i diverse lokale aviser og sosiale media. Dette førte igjen til at jeg ble oppringt av flere journalister som ville intervjue meg om bading her lokalt.
I mine yngre år stilte jeg gladelig opp i bikini i både aviser og på TV. Etter som både alderen og kiloene har økt føler jeg at jeg har fått mer en radio-bikini-kropp for å si det slik. Da jeg forrige uke fikk sommerens tredje forespørsel om å stille opp på bading med NRK ble jeg dermed riktig så glad da det var snakk om direktesendt radio-bading! Helt ypperlig! Jeg fikk beskjed om å sørge for mye plasking i vannet så lytterne skulle høre at jeg virkelig var ute i vannet. Jeg hyrte inn en venninne og datteren Sofie på 4 ½ år som stilte entusiastisk opp med en gigantisk oppblåsbar enhjørning og sørget for masse plasking i vannet.
Det største plasket kom nok likevel etter at intervjuet var over, da jeg skulle prøve å komme meg opp på enhjørningen. Jeg har aldri hatt et slikt badedyr og hadde derfor fryktelig lyst til å prøve.
Men jeg hadde altså NG i gym, er stiv som en tømmerstokk og har spenst som en kanonkule. Det å komme seg opp på dette badedyret føltes mer som en uoverkommelig olympisk idrettsgren. Etter flere håpløse forsøk på å hoppe og dra meg opp, vasset jeg lengre inn på grunna og kom meg da til slutt opp. Med det resultat at dyret nesten kantret. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg greide å få igjen balansen og følte meg ganske så fornøyd. Helt til jeg innså at jeg virkelig ikke ante hvordan jeg skulle komme meg ned igjen. Enhjørningen var så stor at jeg ikke hadde sjanse til å padle meg inn mot grunna med hendene. Den eneste muligheten for å komme meg trygt ned i vannet igjen var altså å kaste meg over bord. Som sagt så gjort.
Det er godt mulig mitt forhold til badedyr både startet og sluttet i forrige uke. Jeg tror jeg holder meg til å svømme i stedet.
Foto øverst av Kari Mette og jeg som kaster oss uti vannet på Tjønna 11.mai i år – mens det fremdeles lå litt snø og is uti. Foto av Tom Godtland
