Det er ikke alltid så mye som skal til for å løfte en dag fra vanlig og kjedelig til å bli noe mer
Da jeg gikk til fysioterapi-timen min litt over kl 8 i dag tidlig ble jeg brått fylt av lykke og forventning. Da jeg låste døra hjemme og begynte å gå oppover mot hovedveien var nemlig det første jeg så lysende snøkrystaller montert på lyktestolpene. Julegata i sentrum ble montert i dag tidlig.
Jeg skjønte jo at det ville skje i løpet av denne uka, siden det er julegrantenning i helga. Men det å starte dagen med å se disse snøkrystallene tok meg likevel rett inn i den magiske førjulsstemningen fra barndommen.
Synet av noen snøkrystaller førte til minner om å våkne med kroppen full av sitrende spenning og glede, for så å løpe fra et kaldt soverom til kjøkkenet for å åpne julekalenderen.
Minner om å komme hjem fra skolen til duften av julebakst, og at mamma hadde satt vispene til side så vi fikk slikke dem rene.
Noen minner er nostalgiske og fine, andre er mer underholdende sett med voksne øyne. Det å få tenne adventslysene var en stor oppgave. Jeg husker godt hvordan vi tre søstrene kranglet om å få lov til å bruke fyrstikker og tenne de lysene. Det var også ulidelig lenge å vente en hel uke – eller kanskje to – på tur hvis en av de andre fikk tenne det første lyset.
Jeg tipper jeg var omtrent 5 år da jeg fikk mitt første kalenderlys, et slik lys med 24 datoer på. Jeg husker godt gleden over å selv skulle få bruke fyrstikk tenne på lyset HVER DAG! Jeg husker også at jeg absolutt ikke skulle ha noe hjelp, tente på fyrstikken, holdt den så nedover mot lyset så flammen slikket oppover på tommelen min. Resultatet ble tårevått og en stor brannblemme på tommelen. Gleden over å tenne kalenderlyset minsket dog ikke, jeg lærte bare å holde fyrstikken riktig.
Til tross for alderen synes jeg fremdeles det er stor stas å telle ned dagene i desember med julekalendere.
Litt slik hverdagsglede tror jeg vi alle har godt av, uansett alder.
Det året min morfar døde laget min Tante Vigdis og jeg en julekalender til mormor som da var 90 år. Hver dag i desember fikk hun en konvolutt med en lapp inni. Vi hadde laget 24 lapper med forskjellige koselige minner vi hadde om ting vi hadde opplevd og gjort sammen med henne opp gjennom årene. På noen av lappene var det også med gamle foto.
Mormor var 90 år og storkoste seg, dette var noe hun virkelig satte enormt stor pris på. Det var alle slags minner; fra da mormor og morfar holdt spontant dansekurs på stua for meg og min tvillingsøster Elin, konkurranser i revkrok på samme stuegulv, skogplanting, bærturer og hytteturer, felles bakedager og mye annet.
På julekvelden fikk mormor et minne fra meg om julekvelden 1979. Det er til dags dato den julekvelden jeg husker best i mitt liv. Vi var hos min farmor og farfar, og den jula kom det ikke bare en nisse, men to forskjellige!
Nissen hadde vært og dratt, gaver var utlevert og pakket opp, alt var som normalt. Men så plutselig kom det en nisse til! Vi merket oss også at både pappa og farfar var på stua sammen med oss, det var faktisk ingen som manglet! Dette måtte da være selveste nissefar! Jeg og Elin var 5 år gamle, og lykken stod i taket da nisse nr 2 ankom med noen veldig lange pakker. Vi fikk våre første ordentlige ski, flotte Landsem-ski med ordentlige bindinger og rød skrift på. I tillegg var det med ordentlige skisko. Skoene var røde, mine hadde svarte striper på og Elin sine hvite. Jeg husker lykkefølelsen den dag i dag. Vi ville aller helst ut og prøve skiene med en gang, men de fornuftige voksne mente vi måtte vente til neste dag. Løsningen ble at vi fikk prøve de litt inne på stua. Der stod vi på stuegulvet iført hjemmesydd barnebunad og nye Landsem-ski. Jeg var 20 år gammel før jeg fant ut at nisse nr 2 var mormor. Hvordan de greide å holde på den hemmeligheten i 15 år skjønner jeg ikke.
Jula kan være magisk.
Førjulstida har også sin egen magi.
Jeg har allerede kjøpt inn kalenderlys og vurderer å slå meg løs i år med et lys på Dalalåven Atelier i tillegg til det hjemme. Det er så koselig med lys nå når dagene er korte.
Kanskje du vil låne ideen til Tante Vigdis og meg og lage en kalender med minner til noen av dine nærmeste?
Øverst foto av synet jeg ble møtt av i dag tidlig
