maks-hastigheten til utrente kunstnere oppover i våt myr er milevidt unna en gepard

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2021/10/Nils-hostlyng-liggende-scaled.jpg

Hvis noen har hørt rykter om at en gjennomvåt middelaldrende dame ble slept over myrene til fjells bak en veldig lodden svart katt som oppnådde hastigheten til en gepard i regnværet på søndag må jeg innrømme at ja, det var meg.

Det er nemlig ikke bare elgjegere som er ute i all slags vær på denne årstida. Pusekatter og kunstnere liker også fjellet om høsten, dog av vidt forskjellige grunner.
Jeg elsker fargene og roen. Husets øverste sjef og midtpunkt – unge Nilsebass – elsker jaktterrenget.
Småviltjakta er undervurdert mjauer han. Han har utvist stor iver og engasjement i sin jakt på firfisler og har i hvert fall fanget en del firfislehaler. En røyskatt har måttet bøte med livet, antallet skogmus og spissmus tør vi ikke snakke om en gang.

Vi to dro på hytta i helga, på vei dit ble alle elg og hjorte-tråkk ivrig fulgt. Jeg hadde det ikke travelt, så jeg syntes egentlig bare det var artig å la ham snuse fritt rundt.

På vei over ei myr bråstoppet Nilebassen plutselig, jeg skjønte først ikke hvorfor, helt til jeg så en elg luffe rolig tvers over stien vår, omtrent 50 meter foran oss, før den forsvant bak noen grantrær. Nils utviste tydelig ærefrykt over å faktisk møte årsaken til sporene, og satt rolig til elgen for lengst hadde passert. Det er mulig det er regler for slikt? Jeg føler meg ganske sikker på at puser og mennesker har vikeplikt for kryssende trafikk når den omtalte trafikken er skogens konge.

Vel oppe på hytta fikk Nils gå uten bånd. Han er godt kjent der, og det er grenser for hvor lenge jeg orker å sitte i lynget med spissede ører og lytte etter familien til Bestemor Skogmus. Det greier pus fint selv.

Med fantastisk varmt høstvær som minnet om sommer satt jeg og mine foreldre ute til leggetid, vi nøt bålkos og levende lys. Jegeren kom bortom og sjekket inn slik innimellom, han hadde et hektisk program må vite hadde ikke tid til å bare sitte i ro slik som oss.

Jeg observerte at det gikk med en god del tid på post rundt utedoet, her ble forskjellige angrepsvinkler testet og utprøvd.

Etter litt speiding utover fra rekkverket på plattingen var han klar for neste økt, som var under hytta. Slik gikk kvelden.
Til tross for jegerens entusiasme så kommer han når jeg roper, natta ble tilbragt sammenrullet på magen min. Fangsten må ha vært stor, for han stod faktisk over kveldsmaten.

Neste morgen fikk jegeren tid til en runde under hytta også etter frokost. Jeg mistenker stor sorg og opptil flere minneseremonier for Bestemor Skogmus og familie etter dette.

Alt i alt en hyggelig helg tente jeg da vi gjorde oss klar for hjemturen. Det regnet jevnt og trutt, men vi to er enige om at det finnes ikke dårlig vær, bare pysete puser og dårlige klær. Til tross for det følte jeg ikke for å ta meg tid til å følge alle slags spor på hjemvei. Surklende våt myr kombinert med øsregn tilsa at her var det bare å gå. Ikke alle  var enige. Jeg prøvde å lokke, jeg prøvde å friste med godbiter, jeg prøvde meg på fornuft av typen; jo raskere vi går, jo fortere kommer vi hjem og kan kose oss inne foran en varm vedovn. Responsen var minimal, helt til jeg begynte å synge. Da gikk han brått jevnt og trutt. Jeg har nå laget 15 vers om Nilsebass på melodien til Tusenben gikk ut i sølevær. Antagelig en sang jeg bør holde mest for meg selv, til turbruk ved neste streik kanskje.

Så der kommer da altså jeg og Nilsebassen vandrende over myra i øsregn, mens jeg synger HØYT om Nilsebass som gikk ut i sølevær og ble våt på all sine tær.
Plutselig bli det bråstopp. Men denne gangen setter han seg ikke ned for å vente på Skogens Konge. Nei denne gangen bråsnur han, midt nede i en grøft, og har tydelig full panikk. Heldigvis har han bånd på. Jeg ser en jeger som kommer mot oss ganske langt der fremme. Jeg prøver å snakke med Nils mens jeg holder ham igjen, han er så redd at han ikke enser meg. Alle klørne kommer ut mens han panisk prøver å spøle seg opp av grøfta, livredd. Jeg løfter ham opp og holder ham tett inntil meg mens jeg snakker rolig og forklarer at det bare er en mann. Pus har makspuls og skjelver. Da vi passerer jegeren, som for øvrig lurer på om vi har sett noe elg, greier naturligvis pus vri seg ut av armene mine.

Jeg har aldri sett han løpe så lavt nede langs bakken før, pus var brått omtrent bare 10 cm høy. Jeg visste heller ikke at en vanlig huskatt kunne oppnå en gepards hastighet. Båndet til pus er 5 meter, og jeg blir brått rykket fremover, selv om jeg allerede har kommet opp i det som er maks hastighet for en utrent middelaldrende kunstner med stor ryggsekk og tunge fjellsko i oppoverbakke i sugende myr. Jeg halser etter, prøver å rope at han skal roe seg ned, men jeg har ikke nok pust. Jeg forbanner at vi måtte gå oss på den jegeren akkurat i en oppoverbakke av alle ting. Jeg sverger på jeg oppnådde større fart oppover den myra der enn jeg noensinne gjorde den gang jeg løp 60-meteren på skolen.

Det hører med til historien at jeg aldri oppnådde kravet på 60-meteren.

Vi nådde frem til bilen på rekordfart – hvem hadde vel trodd at det var mulig å omtrent halvere tiden fra hytta og hjem?

Begge var enige om at det var en uforglemmelig helg, og at vi foretrekker elg fremfor elgjegere.

 

Øverst foto av Nilsebass som tar en pustepause i høstlynget

En god jeger skjuler seg i skyggene her kun avslørt av skyggen han kaster på hytteveggen. Bålet speiler seg også i vinduet
Nils sjekker jaktterrenget utenfor hytta