Alderen min til tross, foreldrene mine prøver fremdeles å passe på meg så godt det lar seg gjøre. Når man er ung gleder man seg ofte til man skal bli voksen og dermed «slippe at foreldrene legger seg borti alt mulig.”
For dere tenåringer som leser dette må jeg dessverre skuffe dere, – foreldrene deres kommer mest sannsynlig aldri til å slutte med dette. Den jobben som foreldre er nok noe man har på livstid rett og slett.
Jeg opplevde en gang å få telefon fra mormor, som lurte på hvor foreldrene mine var. Hun hadde både vært innom og ringt mange ganger uten å få svar. Nå var hun litt bekymret. Da jeg fortalte at de hadde tatt en impuls-helgetur på hytta fikk jeg til svar: ”Uten å si fra??? De må da gi beskjed når de gjør slikt!” I familien min har vi nemlig rapporteringsplikt livet ut.
Når det gjelder dette med å passe på, – hvis jeg først har glemt noe EN GANG i mitt liv fører dette til påminnelser fra mamma resten av livet.
Jeg glemte passet da jeg skulle ut å fly i 1996, noe som igjen førte til at jeg mistet flyet. Omtrent hver gang jeg har tatt fly til utlandet de siste 22 årene har jeg dermed fått melding eller telefon fra mamma som da spør meg om hun bør minne meg på å huske passet mitt eller?
Jeg glemte skiene da jeg skulle på skitur for 5-6 år sida, og jeg glemte hyttenøklene en gang for noen år siden. Så jo da, jeg har fått noen meldinger om ski og nøkler også.
Jeg må innrømme at det hender jeg fremdeles med oppgitt stemme svarer: «mammaaaaaaa da! Slutt å mas!»
Samtidig er det fremdeles en del andre situasjoner i livet der jeg omtrent anser det som omsorgssvikt hvis mamma IKKE minner meg på saker og ting!
For når jobben din også er hobbyen din, det viktigste i livet ditt og den store lidenskapen din, vel da er det lett å leve i sin egen verden innimellom, – eller ganske ofte for å være mer presis….
Som kunstner på fulltid utgjør det liten forskjell for meg om det er dag, kveld, hverdag, helg eller helligdag, så slikt greier jeg ikke å holde styr på alltid.
Når jeg i tillegg kun har delt hus og hjem med katten Frøya i over 10 år er det ikke så mange andre rutiner i livet som hjelper meg med å holde styr på slikt heller. Jeg kan i fullt alvor komme med kommentarer som «Ja, jo, jeg skjønner det, MEN ingen fortalte meg at det er torsdag i dag, hvordan skulle jeg vite det?»
Det er veldig godt at mamma alltid minner meg på offentlige helligdager, ikke fordi jeg skal ta fri, men slik at jeg i det minste skal komme meg på butikken og få handlet inn mat hvis det trengs. Av en eller annen merkelig grunn stenger jo også butikkene tidligere dagen før helligdager, dette lærer jeg meg aldri, – men mamma har heldigvis kontroll. Hun sender også gjerne butikkens åpningstider på melding til meg hvis det er snakk om mer enn en helligdag i slengen.
Jeg er for øvrig like sjokkert hvert år over at frisøren min driver og stenger opptil flere dager både i jula og påska, jeg kan da ikke ha kontroll på slikt! Og hva skal folk med all denne fritida? Helt uforståelig for min del. Heldigvis kjenner de meg godt og er forståelsesfulle, så vi har en plan om en egen spesialordning for distre kunstnere til jul i år.
Det lokale renovasjonsselskapet Hamos har innført en app som skal informere om tømming av restavfall, papir og plast. Appen fungerer kun på enkelte telefoner, og til tross for mange klager fra oss brukerne ser det ikke ut som de har noe planer om å løse dette problemet. Da er det veldig greit med en alternativ app, – altså mamma. En langt mer stabil og pålitelig løsning enn Hamos sin ubrukelige app.
Ingen i familien min forventer at jeg følger med på nyhetene selv. Pappa oppdaterer meg på det som skjer lokalt, storesøster vet hvilke saker jeg gjerne vil få med meg, så hun sender gjerne linker til passende artikler for meg. Mamma er mer av typen som sier nå BØR du faktisk slå på nyhetene på tv Inga! Hun vet naturligvis at jeg sjelden lystrer på akkurat det punktet. Jeg driver i grunnen ikke med tv, jeg har ikke tid til slikt jeg. Så det har hendt at jeg har fått en oppsummering mens vi for eksempel går tur: «Nå har det vært en naturkatastrofe i ……..… dette snakker alle om, og her er det du bør vite for å henge med i en samtale om saken.»
Jeg er litt usikker på hvordan det skal gå den dagen foreldrene mine ikke greier å passe på meg lengre. Forhåpentligvis er det lenge til.
Bildet øverst: min tvillingsøster Elin og mamma med katten Snurre høsten 1979
