I familien min tas bærsesongen generelt – og multesesongen spesielt – på blodig alvor.
Mamma og pappa har både rips, hvitrips, solbær og to typer stikkelsbær i hagen. Da jeg var yngre hadde de i tillegg jordbær og bringebær. Nå er ikke rabarbra et bær, men de har naturligvis det også. Besteforeldrene mine hadde også hagene fulle av bær. I barndommen fikk vi klar beskjed om at alle som ønsket å nyte hjemmelaget saft og syltetøy måtte være med og plukke bær. Jeg var også med mine besteforeldre på blåbær- og tyttebær-tur.
Mine favoritter har alltid vært bringebær og blåbær. Min morfar var mest glad i multer og tyttebær, mormor sverget til solbærsyltetøy fordi det var fullt av c-vitamin. Bestemor var den eneste i familien som kokte gele, noe jeg elsket, men jordbær var nok favoritten hennes, de ble brukt i alle slags desserter og kaker. Bestefar var glad i jordbær og rips med vaniljesaus.
Bærsesongen er nærmest hellig i familien min. Man drar ikke på tur uten noe å plukke i. Uansett.
Værmeldingen sjekkes flere ganger daglig. Både for å se om det blir nok sol til at mere bær blir modne, men også for å se når det blir vær til å plukke.
På lørdag prøvde jeg å invitere opphavet på fjelltur, jeg skulle ha visst bedre. For det første drar man ikke på tur til et fjell der det ikke er bær å plukke. For det andre burde jeg ha skjønt at de måtte plukke både rips og solbær den dagen. Jeg tror nesten de fremdeles rister på hodet over at jeg kunne finne på å invitere dem på en tur som ikke involverte bær i august.
Nå er det ikke slik at bærsesongen kun opptar familien Dalsegg i august. Langt derifra. Det starter om våren. Da begynner pappa med jevnlig rekognosering langs sine hemmelige multemyrer – mengden multeblomster og multekart rapporteres og noteres i hytteboka. Så kommer turene for å følge med når kartene blir modne, hvor det er mest multer og ikke minst; hvor multene er størst.
Kommentarer fra andre av typen – I år er det et dårlig multeår! Eller folk som forteller at de har gått og gått en hel dag og kun funnet 10-15 bær fører bare til oppgitt risting på hodet i familien min. Slike mennesker mangler tydeligvis en Øverste Multesjef i familien sin, en slik som driver jevnlig rekognosering langs multemyrene både vår, sommer og høst!
Jeg glemmer aldri den gangen pappa og jeg stod på en høyde dekt av modne, gyldne multer. Pappa ristet på hodet og sukket høyt før han utbrøt:
– Uff, nei, dette her blir et forferdelig multeår!
– Hæ? Hva mener du? Svarte jeg, mens jeg plukket på harde livet.
– Se på alle disse bæra! Hvordan skal vi rekke å plukke alt dette før vinteren? Det går bare ikke! Svarte han
Hva som er et forferdelig multeår er altså et definisjonsspørsmål.
Bestemor var som sagt den eneste som laget gele i familien min. Når jeg kjenner lukta av gele synes jeg nesten at jeg hører bestemor tralle og synge på kjøkkenet. For et par år siden vedtok jeg å føre tradisjonen videre. Nå har jeg blitt familiens gelekoker.
I kjelleren min har jeg nå hyller som bugner av rips- og solbærgele, stikkelsbærgele, hvitripsgele, solbærgele og ripsgele. I tillegg til multesirup og krydret eplesyltetøy med kanel, nellik og allehånde. I fryseren har jeg massevis av rørt syltetøy og hele bær som kan brukes i kaker og desserter. Det er egentlig grenser for hvor mye en person spiser selv, så det er godt mulig at noe av dette blir julegaver.
Bytting er også et alternativ, mamma lager rabarbrasyltetøy og jeg har en tante som lager en helt fantastisk gele av roseblader. Både fargen, lukten og smaken er ren magi
Jeg husker faktisk aller første gang jeg smakte kjøpt brød og kjøpt syltetøy. Det er et intenst minne. Jeg gikk i 1.klasse og hadde blitt med en klassevenninne hjem etter skolen. Moren hennes ga oss brødskiver med jordbærsyltetøy – jeg glemmer aldri sjokket over den syntetiske smaken av syltetøyet, og det merkelige brødet som i mine øyne verken var grovt nok eller hadde riktig fasong eller konsistens. Da jeg og min tvillingsøster Elin dro derfra løp vi nesten hjemover. Vi rakk vel så vidt å komme inn døra før vi heseblesende og i kor fortalte om den stakkars jenta som hadde det så traumatisk hjemme at de måtte kjøpe brød og syltetøy på butikken. Vi mente nok at dette omtrent var en sak for barnevernet. Jeg husker enda at mamma prøvde å forklare at ikke alle hadde tid til å bake, sylte og safte, og at det fantes folk som ikke hadde bær, frukt og grønnsaker i hagen sin.
Jeg tror faktisk aldri vi spiste hjemme hos den jenta igjen. Det var grenser for hva vi ville utsette oss selv for.
Bærsesongen er for øvrig ikke over, dagens hagebær-rapport fra mamma og pappa tilsier at jeg må passe på å ha nok glass til gele, og selv håper jeg på mer bringebær i egen hage
Øverst foto av meg og tvillingsøster Elin etter en blåbærtur i august 1976