Mannen i mitt liv

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/01/Blomsterbarnet.jpg

I oktober 2000 bodde jeg fremdeles i England
En dag dro jeg og en venn til det lokale krisemottaket for hjemløse og mishandlede dyr, – The RSPCA (Royal Society for the prevention of Cruelty to Animals).
Der hadde de avdelinger for alle slags dyr, – hunder, katter, gnagere, fugler, esel, – det meste rett og slett.
Nesten nederst i katteavdelingen var det en helt svart kattemamma med sine fire små svarte kattunger. En pusefamilie som noen hadde prøvd å kvitte seg med ved å kaste de fra seg i en container.
Jeg greide rett og slett ikke å forlate dette senteret uten å hjelpe noen av alle disse dyrene, så der og da ble avgjørelsen tatt, jeg adopterte to av de små svarte kattungene, – en gutt og en jente, og tok de med hjem umiddelbart.
De ble kalt Balder og Frøya.

Alle som har vært hjemme hos meg de siste 13 ½ årene har nok møtt Balder og Frøya, – ikke bare venner og familie, – men også kunder, bekjente, journalister, hjemmesykepleiere og andre.   Hver jul får jeg flere julekort adressert til ”Inga Dalsegg, Balder & Frøya”, Balder og Frøya får til og med egne julegaver fra flere av våre venner.
Mange som aldri har vært hjemme hos meg vet også hvem Balder og Frøya er, – de er jo barna mine, –  jeg snakker om de, viser frem bilder av dem, og de har nok vært nevnt noen ganger her i bloggen min også…
Mange har nok hørt historien om da jeg, Balder og Frøya flyttet fra England til Norge sommeren 2003, – det var en lang reise og en stor omveltning for oss alle tre.
Frøya er tøff og modig, hun fant seg til rette og slo seg til ro mye raskere enn både Balder og meg. Vi slet litt mer vi to, det tok litt tid.

Balder har nok alltid vært litt sart, pysete, og ikke av de smarteste, klumsete har han også alltid vært. Katter skal jo være så elegante og smidige, – vel Balder var nok mer av typen unntaket som bekrefter regelen der. Han bommet alltid litt når han skulle hoppe opp i vinduskarmer, på vaskemaskinen, badevasken, sofaen eller en stol….  Han kunne ikke mjaue skikkelig heller, Balder kvekket i stedet for å mjaue.
Det han manglet i intelligens og smidighet tok han dog igjen i sjarm og kos. Jeg har vokst opp med flere katter, men har aldri noensinne møtt en pus som jeg kunne ha så lange samtaler med som Balder. Han likte å være med på absolutt alt, – uansett hvor jeg gikk, satt eller stod så kom han etter. Mens jeg stod på atelieret og malte hadde vi ofte lange samtaler, uansett hva jeg sa svarte han med kvekking og prrrrrrrrrrrrr-prrrrrrrrrrrr, og slik holdt vi det gående.

Balder var et matvrak uten like, han spiste 3-4 ganger så mye som søsteren sin, og han spiste alt. Det eneste jeg noensinne opplevde at han ikke likte var lutefisk og gammelost. Ellers gikk det meste ned på høykant av både kjøtt, fisk, ost og annet pålegg, yoghurt, havregrynsgrøt og alle typer kattemat.

På onsdag døde min høyt elskede Balderpus. Han var veldig syk og hadde rast ned i vekt på kort tid.
Etter 13 ½ år sammen er sorgen stor, jeg har ennå ikke helt forstått det.

Balder hadde fast plass i senga mi, selv om vi har bodd på 3 steder sammen har plassen vært den samme, – han må ligge på puta mi, på min høyre side. Der graver han seg ned i håret mitt, legger snuten sin inn i øret mitt, – sukker av lykke og setter i gang motoren.
Nesten hver natt i alle disse årene har jeg sovnet til lyden av en malende pusekatt som synes toppen av lykke er å få ligge tett inntil meg.
Balder er den eneste mannen som har delt seng med meg så lenge som i 13 ½ år, – nå er han borte. Tomrommet føles uendelig stort.

Hver morgen når jeg har tuslet ut av senga har en svart virvelvind snurret seg rundt beina mine så jeg nesten snubler mens han har kvekket på sitt rare vis og fortalt meg at det haster veldig med frokost, må ha mat, må ha mat NÅ med en gang!
Balder har også hatt egen stol ved spisebordet, der har han sittet ved min side, innimellom kommer det en pote på låret mitt, på bordkanten, og hvis det er noe uimotståelig god mat og jeg har vært litt treig til å dele har poten dasket meg litt på arma til jeg har tatt hintet. Tigging er naturligvis mye mer effektivt når man maler høyt, så alle måltid har også vært akkompagnert av høylytt prrrrr-prrrrrrr fra kjære Balder.
Nå er det ingen som tigger ved matbordet, og ingen som maser om frokost, det føles rart og uvant.

Det aller beste Balder visste var å bli børstet, hvis noen tok frem kattebørsten gikk han umiddelbart å la seg ned på gulvteppet ved vedovnen og ventet på å bli børstet. Hadde det vært opp til ham kunne han blitt børstet i timesvis hver eneste dag.
Nå ligger børsten der ubrukt.

Han elsket blomster, helt fra han var en liten kattunge hadde han for vane å legge seg ned i blomsterbed for å lukte på blomstene, krype oppi krukkene til potteplanter inne, og kose og lukte på blomsterbuketter i vaser.

Balder var langhåret, så lange svarte kattehår hadde en tendens til å være over alt i huset. På klærne mine, i maten min, i tekoppen min, alle maleriene mine disse årene har hatt lange svarte kattehår malt inn i dem. Nå blir det nok ingen flere maleri fra mitt atelier med dette kjennetegnet lengre.

13 ½ år i tykt og tynt, opp- og nedturer med Balderpus som et stabilt holdepunkt i livet mitt.

Nå er han borte.
Jeg og Frøya sørger begge to.
Tøffe elegante Frøyapusen min som takler alt og fikser alt sørger hun også.
Hun gikk to døgn uten å spise. Hun gikk bort til matfatet, ventet på Balder som vanlig, – for Balder spiser alltid først. Når han ikke kom sprang hun rundt i huset og lette etter ham mens hun mjauet sårt. Sprang ut, kom inn igjen, sjekket alle rom, kom tilbake, så forvirret på maten og la seg bare ned. Slik holdt hun på i to dager før jeg fikk lokket henne til å spise litt.

Rare, vakre snille gode Balderpusen min gjorde inntrykk på mange som møtte ham.
Nå har han fått sitt siste hvilested i hagen min, i sommer lover jeg å passe på at det blir mange fine blomster der.
Tusen takk til Anna og Elin som kom med roser til ham, hadde han vært i live hadde han nok sagt prrrrr-prrrrrrrrrrrrrrr kvekk-kvekk og kost seg med å lukte på dem lenge.

Og finnes det noen evige jaktmarker for pusekatter håper jeg inderlig de har masse kokt fisk, kylling, ost, varmekabler, gode ulltepper, vedovn, noen som liker å børste puser, og en enorm blomsterhage han kan ligge i.