Med rullestol og Botox gjennom Sveits

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2022/01/reserviert-bil-scaled.jpg

Forrige uke var begivenhetsrik.
For første gang i mitt liv reiste jeg med kun håndbagasje. Reisen gikk til Sveits, og jeg fikk av alle ting Botox!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være i stand til å reise med kun håndbagasje, men så hadde jeg heller aldri trodd jeg skulle få Botox noe sted.  Det litt spesielle er at jeg ikke fikk Botox i ansiktet, men i underlivet, så absolutt ikke et inngrep som ga noen synlig resultat.

Da jeg dro til Sveits hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle få Botox, jeg dro dit for å få en konsultasjon med verdens ledende ekspert på nerver i bekkenet. Jeg trodde det vanskeligste var over da jeg faktisk fikk dato for en konsultasjon med denne super-nevrologen. Man kan nemlig ikke bare bestille seg en time der.
Da jeg først tok kontakt fikk jeg tilsendt et skjema på hele 3 A4 sider som skulle fylles ut. Skjemaet var på tysk. Jeg var jo i stand til å skjønne noen ord her og der, som for eksempel chronische beckenschmerzen. Men ellers måtte jeg lene meg kraftig på hjelp fra det store internettet. Hvis den godeste sveitsiske professoren synes smertene dine høres fascinerende nok ut får du altså muligheten til en konsultasjon. Heldigvis for meg havnet jeg i kategorien interessant tilfelle.

2021 var liksom året der jeg trodde jeg skulle bli frisk, etter en operasjon i desember året før. I stedet har jeg bare blitt verre og verre.
Etter å ha blitt send i skytteltrafikk mellom MR, CT, så en annen type MR, endoskopi, utallige gynekologiske undersøkelser med og uten ultralyd, fysioterapeut, manuellterapeut, ergoterapeut, sexolog, behandling med akupunktur, nevrolog og koloskopi i over 1 år er det eneste jeg har oppnådd at opptil flere av disse har skrevet ut diverse resepter på et assortert utvalg sterke medikamenter. Medisiner som alle har kraftige bivirkninger – og som aldri har greid å lindre smertene mine helt.
På de dårligste dagene har jeg så sterke nervesmerter nedover beina at jeg ikke greier å gå uten stokk

En svipptur til Sveits ble booket. Flyet gikk fra Værnes kl 06:15, vel om bord annonserer kapteinen at vi dessverre må sitte i flyet i 2 hele timer før avgang da det er tåke i Amsterdam, så ingen fly får lande der. Panikken grep meg umiddelbart, jeg gikk fra å være søvnig og frossen til å bli lys våken og småsvett.
Ble vi 2 timer forsinket hadde jeg ikke mulighet til å rekke flyet fra Amsterdam til Zurich, og jeg ville miste timen hos nevrologen. Jeg omtrent kastet meg over kabinpersonalet med panikk i stemmen; skulle jeg gå av flyet og bare kjøre hjem? Eller skulle jeg dra til Amsterdam og håpe de fant et annet fly til meg videre? Hvor mange fly gikk til Sveits denne dagen? Var det mulig å få plass på et annet fly i dag?
Klinikken i Sveits var naturligvis ikke åpen kl 6 om morgenen, så jeg fikk ikke ringt dit, men jeg sendte dem en mildt sagt panisk e-post, og valgte å forbli på flyet, jeg kunne ikka g glipp av denne muligheten.

Da vi endelig kom oss opp i lufta var jeg egentlig klar for å duppe av litt. Men jeg fikk umiddelbart så sterke smerter nedover begge beina at jeg brukte all min energi på å unngå å hyperventilere eller strigråte. Da vi landet i Amsterdam hadde jeg ikke sjanse til å gå selv, i tillegg hadde jeg ikke mange minuttene på meg til å komme meg over på neste fly. Flyplassen der er enorm.
Heldigvis har de et helt fantastisk system med assistenter som hjelper dem som trenger det. Da vi landet i Amsterdam ble jeg hentet ut av flyet av en assistent, plassert i en liten bil med handicaplogo, og kjørt direkte til mitt neste fly. Der ble jeg ønsket lykke til hos nevrologen før jeg og en blind medpassasjer ble hjulpet om bord.

Innen jeg landet i Zurich hadde smertene blitt enda verre, stressnivået mitt var heller ikke noe lavere ettersom klokken tikket i vei. Assistentene på flyplassen i Zurich hadde fått beskjed av kabinpersonalet om at jeg måtte rekke en time på denne berømte klinikken. Takk og lov for at jeg hadde valgt å kun reise med en bitteliten ryggsekk. Assistenten byttet fra bil til rullestol underveis slik at vi kunne spare inn noen verdifulle minutter ved å ta heis i stedet for å måtte kjøre en lang omvei. Min blinde medpassasjer imponerte kraftig da assistenten begynte å småløpe med rullestolen, mens hun ropte ut kommandoer til han om at gulvet nå gikk oppover, der er det en søyle, nå kommer en sving og så videre. Han hang på med en hånd på rullestolen og jeg fikk kapret en drosje.

Jeg var sliten, småsvett og jublende da jeg til slutt ankom Possover Medical Center 15 minutt før konsultasjonen min.

Etter 13 timer iført varme forede vintersko, innendørs med litt stress, kan det bli et noe svett klima til føttene. Det første professoren ville var å undersøke mine bare føtter. Stakkars mann sier jeg bare.
Jeg har aldri vært igjennom en så lang, allsidig og grundig undersøkelse før. Årsaken til nervesmertene mine ble lokalisert. Isjiasnerven min ligger i klem mellom bein og en ekstremt forstørret blodåre, noe som forklarer hvorfor jeg er i mye bedre form om morgenen og hvorfor det er så smertefullt å fly, trykket i flyet gjør det hele verre. Han fant også arrvev på andre nerver – det var da sprøyten med Botox kom frem, da Botox også kan hjelpe mot nervesmerter.

Det viser seg at nervesmertene mine kan fikses med en komplisert operasjon. Problemet er bare at vi ikke har noen eksperter på kun nerver i bekkenet her i Norge. For at jeg skal slippe å bli ufør må jeg opereres i Sveits, det er naturligvis ikke gratis. Operasjonen vil koste nærmere 400 000 norske kroner.

Etter 24 timer og 15 minutt i Sveits var jeg klar for hjemreise. På hjemturen var smertene like ille, men jeg var forberedt denne gangen, jeg fikk også like fantastisk assistanse både av kabinpersonalet og på alle flyplassene. Min favoritt er nok sjåføren som høylytt ropte «Achtung! Attenzione! Achtung! Attenzione!» om og om igjen mens han kjørte meg og noen italienske oldemødre gjennom flyplassen i Zurich.
Returen bød også på flyforsinkelser, årsaken var været her hjemme. Kapteinen greide heldigvis å lande trygt på Værnes midt i stormen Gyda. Gyda hadde tatt med seg deler av veinettet, så det gikk ikke å kjøre strake veien hjem til Rindal. Føttene mine var heller ikke i stand til å kjøre så langt etter nok en flytur.

Heldigvis er familien min minst like enestående som assistentene på flyplassene. De hadde funnet ut hvor det var omkjøringer, og sjekket hvilke småveier som var åpne innen jeg hadde landet. Mamma, pappa og storesøster kjørte så i mot meg. Storesøster tok så over som sjåfør, mens pappa kjørte ledebil gjennom stormen hjem.

De neste dagene ble tilbragt i godstolen med beina høyt og katten Nils i fanget.

Det var mer som en kamp å komme seg tur-retur Sveits. Men kampen er langt fra over. Nå gjenstår det å søke Helsedirektoratet om å få dekt utgiftene til en operasjon. Jeg vil tro det blir langt større utgifter til samfunnet hvis jeg må tilbringe resten av livet mitt delvis neddopet på sterke medikamenter, ute av stand til å jobbe, enn hvis jeg får en operasjon og kan gå tilbake til full jobb etter ganske kort tid.
Dessverre vet jeg at mange får avslag på slike søknader. Men jeg har ikke tenkt å gi opp håpet.

Øverst foto av meg på bilen reservert for meg på flyplassen i Zurich, under er vi i gang med kjøreturen