Frem til jeg var i midten av 20-årene var den vanligste måten i min familie å gi beskjeder til noen som ikke var i umiddelbar nærhet på via gule lapper.
Post-it lapper som vi vanligvis hengte på speilet i gangen eller speilet på badet.
Lapper av typen «Vi har dratt til Rakel, kommer hjem til middag», «dratt på Tjønna for å bade, vet ikke når vi kommer hjem.» I den verste tenårings-trassalderen min var det ikke uvanlig at jeg skrev lapper med et minimum av informasjon, av typen «Har dratt ut, blir sen.»
Alle lapper ble naturligvis signert.
Selv etter at jeg hadde flyttet hjemmefra og da bare var hos foreldrene mine på enten helgebesøk eller ferie ble beskjeder gitt via lappesystem. Kom jeg hjem midt på natta etter en fest kunne mamma og pappa kanskje finne lapp på badespeilet når de stod opp neste morgen. Med beskjed om at jeg hadde lagt meg klokka 3, hadde hatt en super kveld, av og til også med informasjon om noe spesielt som hadde skjedd.
Mamma og pappa skrev naturligvis også lapper til oss barna. Med beskjed om hvor de dro, når de kom hjem, om hva vi skulle handle inn eller forberede til middag og slikt noe.
Kom man hjem og fant en lapp, men så selv dro ut igjen før noen andre var i hus ble gjerne lappen tilføyd en setning, eller til og med skjøtet på og forlenget med en lapp eller to. Det resulterte i at man av og til kunne komme hjem til både 3 og 4 lapper på speilet i gangen.
I de 12 årene jeg bodde langt unna foreldrene mine ble det sendt en del brev og pakker. Opphavet mitt er ikke noen store brevskrivere, så brevene jeg mottok bestod oftest av alt mulig annet, det kunne være avisutklipp, en oppskrift, noen foto eller lignende. I alle de årene jeg bodde i England fikk jeg også tilsendt høyt savnede norske spesialiteter slik som brunost og pinnekjøtt. I tillegg inneholdt både brev og pakker alltid en gul lapp eller to. Jeg tror knapt jeg har fått en pakke eller en konvolutt fra mine foreldre uten en lapp med en beskjed, noe morsomt, et visdomsord eller en hilsen.
Nå er jeg 41 år gammel og deler kun hus og hjem med en 16 år gammel katt. Rapporteringsplikten skulle med andre ord være over for min del vil du kanskje tro. Men nei da, slik er det faktisk ikke, ikke i familien min.
I år har jeg og min venninne Mildrid vært på mange fjellturer sammen, når vi går på tur snakker vi om alt og ingenting. På en av disse turene fikk Mildrid en telefon fra foreldrene sine, det kunne fortelle at de var på ferie i Sverige De hadde visst vært på bilferie i noen dager uten at noen hadde visst om det. Jeg må innrømme at jeg fikk litt hakeslepp. Jeg greier ikke i mine villeste drømmer se for meg at mine foreldre ville reist bort uten å gi meg beskjed.
Til sammenligning kan nevnes en lengre fjelltur her i sommer da vi to venninnene skulle rekke 3 fjelltopper etter jobb. Jeg hadde fått spørsmål fra mamma tidligere om vi hadde husket hodelykt i tilfelle det ble mørkt før vi kom helt ned, noe jeg hadde bekreftet.
Og jo da, det begynte å skumre rundt oss mens vi gikk ned. Så får jeg en tekstmelding med spørsmål om vi har kommet oss trygt ned til bilen enda, for mine foreldre greide ikke å legge seg før de visste at alt var i orden rett og slett. Som mamma sa var de klare til «utrykning» frem til de hadde fått bekreftet at alt var vel.
Nå er jeg som du skjønner innprogrammert med å melde fra hvor jeg går fra barnsben av, for meg er det den naturligste ting i verden at jeg vet hvor mine nærmeste oppholder seg. Nå for tiden går store deler av meldeplikten via tekstmeldinger på mobilen, men det hender fremdeles at noen av oss legger igjen en lapp.
Er det i det hele tatt noen andre som skriver lapper lenger?
Jeg har inntrykk av at mange knapt skriver for hånd lengre, det går kun i tastatur på mobil eller datamaskin. Jeg føler meg nesten som en del av en utdøende rase siden jeg liker å forholde meg til penn og papir. Til mitt forsvar må jeg si det er langt mer koselig med en håndskrevet lapp enn en beskjed på en skjerm, men jeg innser naturligvis at teknologien har sine fordeler.
Ikke at det er så nyttig i forhold til korte beskjeder, men forskning har vist at man husker det man skriver for hånd langt bedre enn et man skriver på et tastatur. Så penn og papir er helt klart å anbefale i flere sammenhenger.