Har du noen gang opplevd å få til noe du ikke trodde akkurat du skulle greie?
Å mestre noe du var sikker på ikke ville gå?
Det kan være så mange grunner til slikt, – kanskje trodde du at du var for utålmodig, for liten, ikke glup nok, ikke flink nok til dette, ikke sterk nok, ikke spenstig nok, ikke høy nok, for klumsete, for gammel til slikt nå, du skulle ha øvd mer, hatt mer talent, – lista er lang
Av og til prøver vi litt ekstra likevel. Selv om vi nesten er overbevist om at dette er for vanskelig for oss.
De gangene du likevel opplever at du faktisk når målet du trodde var uoppnåelig, – da kommer seiersrusen!
Min erfaring er at dette er like stort om det er snakk om hjernetrim eller en fysisk utfordring. Det kan være alt fra å løse en Sudoku, bestå en eksamen, kjøre bil alene i en storby for første gang, greie kravet på 60-meteren, ta ny personlig rekord ved å løfte noen kilo mer, prøve å gjøre deg forstått på et språk du ikke helt mestrer, stå på ski ned den bratteste bakken, utfordre egen angst og fobi, eller noe helt annet.
For noen uker siden var jeg på hyttetur og skulle hoppe over en snødekt bekk som hadde vokst seg stor i snøsmeltinga. Jeg er myk som en tømmerstokk og har spenst som en kanonkule, så jeg endte ikke overraskende med å lande midt i bekken, med iskaldt fjellvann til knærne.
I helga var jeg på fjelltur i Folldalen med samboeren og bonussønnen på 11 år. Gutten ville så absolutt at vi to skulle komme oss på andre sia av elva. Det fristet ikke noe særlig å vasse, så vi gikk oppover i håp om å finne et sted vi kunne krysse. Etter hvert innså jeg at vi ble helt nødt til å hoppe.
Den spretne spreke 11-åringen som er en mester på trampoline og lett tar backflip på flat mark fløy omtrent over en foss. Der stod jeg igjen da, og visste at jeg måtte prøve, samtidig som jeg lurte på hvor det var minst sjanse for å falle uti fossen for så bli slept hylende nedover strykene, pådra meg hjernerystelse, knekke alle bein i kroppen og det som verre var. Situasjonen ble ikke bedre av at alle steinene var våte og sleipe av alger.
Sjokkopplevelsen da jeg faktisk landet tørt og trygt på andre siden var enorm. Jeg er fullstendig klar over at det neppe ble noen stilpoeng, men hallooooo, jeg greide det!
Dessverre var det ingen til stede som skjønte hvor STORT dette var for meg.
Akkurat der og da var jeg uovervinnelig, i hvert fall i noen minutter, – og hadde glatt prøvd meg på noen flere hopp!
For det er ofte slik at selvtilliten øker nok i slike situasjoner til at vi tør litt mer, og kanskje også prøver litt hardere.
Dette gjelder nok også i dyreriket.
Husets pus Frøya er 18 ½ år, hun er giktisk og meget tunghørt. Det er mange år siden hun greide å forsvare hus og hage mot unge spreke katter som kommer snikende for å utvide eget territorium. Synet fungerer dog fremdeles utmerket, så de gangene hun er heldig nok til å se inntrengeren ankomme blir det hard og lang stirrekonkurranse.
I forgårs pågikk det innbitt stirring ute i hagen, Frøya satt sammenkrøpet og redd foran inngangsdøra, mens en ung aggressiv katt stod med ryggen høyt til værs noen meter unna. Da jeg åpnet døra for å redde det lille pusebarnet mitt fra en slåsskamp både hørte og så den unge katten meg. Den skvatt til, bråsnudde og fløy omtrent mellom buskene.
Seniorpusen Frøya spratt opp og etter, i et større tempo enn jeg har sett henne utvise på flere år! Frøyapus hørte meg jo ikke, og trodde det var HUN som hadde jaget bort fienden, stolt som hun var løp hun etter med pelsen strittende til alle kanter.
Som den overbeskyttende pusemamman jeg er løp naturligvis også jeg etter, langt innover hagen til naboen. Da jeg nådde igjen Frøya spratt hun ivrig sidelengs med ryggen til værs, og enorm utstående pels, hun lyste av stolthet og trippet ved min side på vei hjemover.
Vel hjemme satte hun seg så høyt oppe som hun kunne mens hun gjorde et stort nummer av å vaske seg sakte mens hun innimellom kikket på oss for å få ros. Jeg sverger på at hun ble minst 5 år yngre en stakket stund.
Jeg har naturligvis ikke fortalt henne at det egentlig er jeg som var årsaken til at fienden løp sin vei.
Den eneste ulempen med den økte selvtilliten er at hun nå tester grenser på harde livet og tror hun får lov til alt hun vil. En seirende hærfører må jo få lov til å tigge litt ekstra ved matbordet eller?
Vi vurderer nå nye titler. Jeg tiltales gjerne som Hun-som-flyr-som-en-gaselle-over-store-stryk, mens Frøya gjerne går under Store-seirende-hærfører-og-keiserinne-av-Rindal-sentrum.
Alle foto: Inga Dalsegg
