I dag har jeg med meg en litt uvanlig assistent her på Dalalåven Atelier. Det er første gang min gamle bamse har vært med på sparktur, men han tok det hele med fatning. Bamsen min er en rolig bjørn med kos, trøsting og bortjaging av mareritt som ekspertområde.
Han heter Ole Brumm og er litt tynn i pelsen på alle labbene, nesen hans er litt preget av et langt liv, den falt nemlig av flere ganger. Pappa visste heldigvis råd og limte den på igjen med Karlsons lim. Slik kan det gå når man er utsatt for mye kjærlighet.
Han er en bamse i sin beste alder. Jeg fikk ham jula 1975, da var jeg 1 år. Min tvillingsøster Elin fikk naturligvis en identisk bamse, de var begge iført røde snekkerbukser. Som tvillinger tilbragte vi deler av barndommen iført klær med store bokstaver på, slik gikk det også med bamsene, mamma broderte en I på min Ole Brumm og en E på Elins Paddington.
I min barndom bodde Ole Brumm mest i senga mi, jobben hans var i hovedsak kos og å jage bort vonde drømmer. Jeg var så heldig at jeg vokste opp med foreldre som leste for oss, hver kveld var det lesestund i sofaen, da var også bamsene med. De eneste gangene jeg kan huske at de ble med utendørs var når vi dro på bilferie for å besøke besteforeldrene våre, da satt de i baksetet sammen med oss tre barna.
Til tross for at vi nå har kjent hverandre i 42 år finnes det ikke et eneste foto av den kjære bamsen min. Albumene fra barndommen har blitt grundig sjekket. Foreldre på 70-tallet tok nok ikke så mange bilder av barna mens de sov, og når det var lesestund var nok fokuset på boka, ikke på fotografering.
I går kveld beklaget Ole Brumm seg litt over dette, han mente det var på tide at han ble fotografert, det gikk faktisk så langt at jeg måtte love ham en egen blogg.
En eller annen gang i tenårene syntes jeg nok selv at jeg var alt for stor til å ha bamse, og stakkars Ole Brumm fikk et opphold på flere år i en kasse på mørkloftet… (jeg har sagt unnskyld til ham altså, bare så det er sagt)
Da jeg var 22 år, og bodde i England, kom min storesøster på besøk til meg, jeg husker at mamma hadde ringt og vært både ivrig og lur i stemmen. Hun fortalte at hun hadde funnet noe viktig jeg bare måtte ha der borte i England, og at hun sendte dette med i kofferten til storesøster. Jeg kunne ikke fatte og begripe hva det var hun snakket om!
Slik flyttet altså Ole Brumm etter meg til England. Jeg vil tro mange av dagens kosedyr er med på årlige sydenturer, men for Ole Brumm ble dette hans første tur utenlands.
Hadde det ikke vært for at jeg slet med mareritt, depresjon og insomnia etter at tvillingsøsteren min ble drept, samtidig som jeg bodde alene i England langt unna både familie og venner, så er det ikke sikkert at Ole Brumm noen gang ville ha funnet veien ned fra kassen på mørkloftet. Det at mamma fant ham igjen da og sendte ham over til meg betydde utrolig mye. Siden den gang har han stort sett bodd på soverommet mitt, både i England og i Norge.
Jeg leser på senga hver kveld, det er fast rutine, hvis ikke katten Frøya vil være med å lese så er det altså Ole Brumm og jeg som leser. Jeg sliter fremdeles med intense mareritt, ofte er det så ille at jeg ikke tør sovne igjen, fordi jeg havner rett tilbake i den samme drømmen. Når jeg våkner gjennomsvett og enten hylende av angst eller av at jeg gråter så tårene triller, og er livredd fordi jeg er alene, da hjelper det faktisk å finne en trofast småslitt bamse med rufsete pels og en nese som er litt skjev og har gamle flekker av Karlsons lim.
Og jeg lover å aldri putte deg tilbake i en kasse på mørkloftet!
