Minner fra bestemors kjøkken

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2020/08/gele-scaled.jpg

Er det ikke litt rart hvordan en lukt eller smak kan transportere deg tilbake i tid? Av og til kan en lukt, noe jeg smaker, ser eller hører fremkalle et minne jeg trodde jeg hadde glemt. Når jeg tenker på mine besteforeldre på farssiden er kjøkkenet det første rommet jeg ser for meg.

Bestemor var i sitt element på kjøkkenet. Det ble kokt, bakt, syltet og saftet, og porsjonene var som oftest store.

Hver gang jeg kjenner lukten av fenalår som blir skåret opp på trefjøl – det MÅ være spekefjøl av tre for å få den rette lukta – er det som om jeg ser og hører bestefar. Han satt ved kjøkkenbordet og skar opp fenalår i små avlange biter som han og jeg la på hver vår brødskive som pålegg.

Når jeg kjenner lukta av gele synes jeg nesten at jeg hører bestemor tralle og synge på kjøkkenet.
Når jeg rører syltetøy tenker jeg alltid på bestemor. Jeg har en slik stor stapper av tre som jeg arvet fra henne, lukten av nyrørt syltetøy og treverket i denne gir meg alltid koselige barndomsminner fra bestemors kjøkken. Denne slitne godt brukte stapperen gir meg mye glede hver gang jeg bruker den, og den er høyt verdsatt.

Jeg har litt til felles med bestemor. Hun gikk heller ikke i bukser, men foretrakk kjole og skjørt. Som bestemor trives jeg også godt på kjøkkenet, jeg liker også å lage mat. Men jeg har aldri har laget gele. Tanken på hjemmelaget gele på god ost avgjorde det hele her om dagen, jeg MÅTTE prøve.

En liten prat med lokale eksperter førte med seg flere gode tips. Jeg lærte raskt at bæra ikke bør være for moden, da blir ikke geleen stiv. Vel vi er i siste halvdel av august, bæra er stort sett mer enn moden nok. Jeg måtte bare ta sjansen.
Min venninne Mildrid kunne fortelle meg at jeg heller ikke burde koke geleen for lenge, hennes forrige forsøk førte til en mystisk seig brun masse som absolutt verken smakte av bær eller gele, men minnet mer om maltblokker.

Hagen til mine kjære foreldre er full av rips og solbær, så her var det bare å kaste seg uti det. Jeg har ikke saftkoker, men som pappa sa, det hadde ikke bestemor heller.

Bæra kom i hus. Jeg fylte opp en kasserolle med solbær og litt vann, og satte meg ned med ei bok mens jeg venta på at det skulle koke opp.
Boka fenga veldig, jeg humret for meg selv, bladde om, og vel, tida forsvant.
I neste øyeblikk så kjøkkenet ut som et drapsåsted.
Det var seig rød solbærsaft over store deler av komfyren og gulvet.

Boka ble lagt til side, kjøkkenet fikk seg en uventet vask, og jeg lærte at skal man lese mens man lager gele bør det ikke være en for bra bok!

Det første forsøket ble bare nok til to glass gele. Det hadde naturlig nok blitt noe mere hvis jeg ikke hadde koka over halvparten. Jeg valgte å anse første forsøk mer som en kladd. Man lærer jo av sine feil.

Andre forsøk startet optimistisk med en langt større porsjon bær, jeg valgte en mindre fengende bok, og holdt meg stort sett på kjøkkenet hele tida underveis. Det ble en lang og svett kveld, men det var verdt det.
Resultatet ble faktisk helt strålende om jeg må si det selv. Jeg har nå nok rips- og solbær-gele både til eget forbruk og til litt julegaver.
I dag tidlig startet dagen med å sjekke det ene gele-glasset som stod i kjøleskapet. Dette ble faktisk prioritert før et besøk på badet eller frokostserveringen til husets pus. Både konsistent og smak måtte jo testes nå når geleen hadde blitt kald.
Og smaken – vel den smakte lykke, den transporterte meg rett tilbake til bestemors kjøkken!

Første gele-koke-forsøk førte med seg litt ekstra husvask
Det ble noe gris i starten, men alt gikk seg til