Som nyfrelst ønsker man å dele entusiasmen sin med andre. Man prøver kanskje å omvende dem – få dem til å se hva de går glipp av.
Det har nylig gått opp for meg at jeg har blitt en misjonær – jo da, det kom ganske så brått og uventet på meg også.
Min egen store åpenbaring kom for omtrent ett år siden. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å dele gleden og entusiasmen med mine nærmeste. Neste skritt var jakten på likesinnede, deretter startet mine forsøk på å invitere andre – slik at de også kunne få ta del i dette store.
Mange sa nei. Heldigvis fant jeg også de som var positive og sa ja til denne store livsendringen.
Noen ble revet med, de opplevde gledesrusen og adrenalinet, og har nå blitt hekta på samme vis som meg. Andre syntes det var spennende og gøy, men er fornøyd med å ha prøvd en gang.
For tro det eller ei, man kan bli så hekta på isbading at til og med de som aldri har likt bading om sommeren brått blir ivrige isbadere.
Jeg har selv vært en entusiastisk badenymfe hele livet, men jeg måtte altså bli i slutten av 40-årene før jeg ble fullstendig hekta på isbading.
Jeg må innrømme jeg var lettere skeptisk da kirurgen min uttalte at nå har vi prøvd alt som er av medisiner på deg uten hell – jeg synes du skal prøve isbading!
Som kronisk syk er det ikke uvanlig at man etter hvert er villig til å prøve alt. Jeg har vært på utallige medisiner som har gitt meg ekstreme bivirkninger. Da jeg avga rapport fra sykehuset til fysioterapeuten min tenkte jeg ikke mer over det.
Før jeg visste ordet av det fikk jeg en telefon fra ham om at jeg måtte stille på isbading om en halvtime! Det var februar og iskaldt.
– Har du fyrt i badstua da? Spurte jeg.
– Nei, det trengs ikke. Du blir nok varm mens du sparker hjem etterpå! Svarte han.
Sadistiske treningsnarkoman tenkte jeg mens jeg fant frem bikini og badehåndkle. For jeg innså at jeg ikke hadde noe å tape. Det var jo opp til meg selv hvor lenge jeg ville være i vannet. Jeg lever uansett med smerter hver dag, noen minutter med ubehag er virkelig ingen ting i et slikt perspektiv.
De hadde saget hull på den tjukke isen dagen før. Ergo var alt lagt til rette og jeg hadde ingen unnskyldning for å utsette.
Jeg greide omtrent ett minutt den dagen i februar. Hullet var på dypt vann, så jeg måtte stå og holde meg fast i en metallstige, jeg frøs uten tvil mest på fingrene. Jeg hadde ikke tenkt på å ha på meg votter.
Det høres unektelig ubehagelig ut, jeg forstår det. Men jeg får altså stor helsegevinst av isbading. Kirurgen min har sagt jeg må være uti i minst 2 minutter for å få effekt. Neste gang stilte jeg med votter og greide 2 minutter.
Etter å ha opplevd den store adrenalinrusen isbadinga ga måtte jeg naturligvis også finne ut om den smertelindrende effekten ble bedre jo lengre jeg holdt ut. Rekorden min er nå 11 minutter i isvann.
Misjons-virksomheten min har fungert, jeg har nå startet en liten lokal isbade-gruppe. Det blir unektelig lettere å komme seg over den berømmelige dørstokkmila hvis man har noen andre å dra sammen med. I tillegg blir det så mye mer gøy!
Entusiasmen er muligens litt blandet, min venninne Bodil gikk fra å juble:
– Å nå er det deilig!
til å i samme åndedrag rope;
– Nå er det nok! Jeg må opp!
da vi badet nå tidligere i november
Men jeg tror hun er på vei til å bli avhengig altså!
Øverst foto fra isbading i april i år
