Det er krevende å begå et brekk.
Nå tenker jeg ikke på planleggingen, men på selve gjennomføringen. Det kan være skikkelig hardt. I helga hang jeg over brekkjernet mens jeg spente alle muskler, gryntet og stønnet. Innimellom dæljet jeg løs med hammeren på brekkjernet – den høye metall-lyden var så øredøvende at det begynte å suse og synge i ørene. Jeg ble faktisk litt bekymret over at jeg ikke hadde tenkt på hørselsvern. Dette var absolutt ikke noe diskret brekk.
Da det til slutt kom en jamrende høylytt lyd og det endelig løsnet – mens jeg la på det jeg hadde av vekt – var jeg på nippet til å tippe bakover og trille ned bakken. Jeg ble så jublende glad at jeg utbrøt et seiersbrøl som runget i fjellheimen.
Jeg jobbet ikke med å bryte meg inn i et bankhvelv eller ut av et fengsel. Årsaken til at jeg tilbragte ei helg med brekkjern var intensiv riving og renovering av en vegg på hytta.
I tillegg til høy aktivitet med brekkjern og hammer fikk jeg bekreftet at vi har opptil flere skruer løs i familien. Mulig det strengt tatt ble flere løse spiker enn skruer, ikke så rart da mamma trakk ut et lass gamle spiker fra alle fjølene vi rev av. Den gamle veggen skal nemlig kappes opp til ved. Ingen liten jobb for øvrig, for de som bygde hytta hadde ikke spart på spikerne oppdaga vi. Spiker-uttrekkings-sjefen telte hele 13 spiker i ei fjøl, lange var de også.
De løse skruene var ikke i hodet, men i boden. Etter hvert som vi gikk fra riving til snekring måtte vi sjekke lageret med skruer. Pappa har en tendens til å alltid beregne nok materialer til et hvert prosjekt. Vi bygde platting på hytta for 14 år siden, da vi nå jaktet i boden etter skruer til å lekte ut veggen med fant jeg boks, på boks, på boks med terasseskruer. Vi har garantert nok til å snekre minst EN ny platting.
Apropos det å beregne litt rikelig så har vi også igjen nok materialer til å lekte ut en ekstra vegg eller to. Det blir spent å se hvordan det går med bordkledninga.
Jeg og mine foreldre er rimelig flinke til å trosse alder, sykdom og diverse feil og mangler på kroppen når noe skal gjøres. Vi overdriver ikke dette med pauser i familien min. Om det er oppussing, husmaling, snekring eller vedsjau så er reglene stort sett slik at vi jobber til vi er ferdige. Vi slår oss løs med lange nok pauser til at vi rekker å både tygge og svelge lunsj og middag. Vi er jo ikke umenneskelige heller. Men der går vanligvis grensen. Mantraet er at vi kan slappe av og kose oss når oppdraget er utført.
Nå i helga derimot tok det virkelig av, grunnet skrale kropper på enkelte av oss ble det en ekstra kaffepause pr dag. Det er ikke til å tro.
Gammel råtten bordkledning er revet, isolasjon og lekter er på plass. Kroppen min har fått en god del blåflekker og det føles som jeg har blitt overkjørt av et tog.
Mens jeg sitter her og skriver ser jeg batteriet på drillen som står og blinker og lader for å bli klar for neste økt. Jeg blir litt misunnelig.
Tenk om det hadde vært så enkelt at jeg kunne ha plugget inn kroppen min og følt meg 100% oppladet på rekordtid?
Øverst; foto fra underveis i rivinga
