Når en klem brått blir luksus

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2021/02/nedsnodd-Inga-og-Eva-scaled.jpg

Hva tenker du på når du hører ordet luksus?
Jeg ser umiddelbart for meg 5-stjerners hotell, middager med uendelige mange retter, dyre designerklær, fancy sportsbil – kanskje til og med butler og eget svømmebasseng
.

Jeg synes alltid det er litt høytid over det å spise på restaurant -fordi jeg gjør det så sjelden. Hvis jeg i tillegg slår til med dessert eller forrett er det virkelig luksus. Det er litt som med lørdagsgodt, spiser du sjokolade hver dag blir lørdagsgodt hverdagslig.

Etter snart et år med pandemi synes jeg den største luksusen i livet mitt nå er å få tilbringe tid sammen med vennene mine. Det jeg i mange år tok som en hverdagslig selvfølge er ikke det lenger.

Min venninne Eva og jeg drar alltid på hyttetur sammen hver påske. Vi er begge glad i å lage mat, så vi storkoser oss mens vi kokkelerer en bedre middag sammen på det lille hyttekjøkkenet. Selv om vi er voksne har alltid påskeharen vært innom og fylt påskeeggene våre, og vi drar på skitur uansett vær. Vi koser oss sammen på tur rett og slett.
Med korona og hytteforbud ble fjorårets påsketur naturlig nok utsatt. Vi får utsette den til sommeren sa vi begge to da. Senere ble vi enige om å utsette den til høsten. Nå lurer vi på om vi får tatt fjorårets påsketur i år, eller om vi ender opp med å måtte ta igjen 2 påsketurer senere?

Hytteturene våre er utsatt på ubestemt tid. Men nå på lørdag dro vi på en skitur sammen. Siden vi kom oss avgårde litt senere enn planlagt, var folk flest på vei hjem fra skitur omtrent da vi startet. De fleste andre turgåerne hadde nok fulgt med på værmeldinga viste det seg. Men vi to var så glade for å endelig være på tur sammen at vi var i lykkerus og overså værgudene! Vi tok oss god tid, spiste matpakke og drakk te mens snøen pisket vannrett mot oss. Vi hadde null sikt og så knapt skisporet da vi vendte nesen hjemover. Det var med andre ord en veldig korona-trygg skitur da vi stort sett fikk løypenettet for oss selv mye av turen.
Vi var våte, kalde og nedsnødde, men likevel storfornøyde fordi vi endelig fikk litt tid sammen – bare oss to. Det føltes som luksus.

Vi fikk en skitur, men ingen klem da vi dro hver til vårt etterpå.

I mange år nå har jeg og mine to venninner Stine og Mildrid hatt faste månedsoppdrag. Det startet som et nyttårsforsett men har heldigvis bare fortsatt og blitt evigvarende. Hver måned må vi finne på noe sammen alle tre – ingen unntak fra regelen.
Vi har hatt alt fra skiturer og hytteturer til felles synstest hos optiker og tvinge-Inga-til–å-kjøpe-bukse-dag. Aktivitetene varierer mye, alt etter hvem sitt forslag det er. Siden jeg er kjent for å være veldig stiv i kroppen inviterte Mildrid oss en gang på suppespising med spisepinner, sittende på gulv. Det var ute tvil en utfordring for de mindre smidige av oss, og fungerte litt som uttøying kombinert med spising, for ikke å snakke om søling. Det ble også en god del fliring og filming.

Vi har ikke alltid kunne møttes fysisk i året som har gått, men vi har greid å gjennomføre på et eller annet vis. Da restriksjonene var på det strengeste begynte vi med Yatzy-og-vin-videokonferanse-kvelder. Vi satt alle hjemme i egne hus, med hvert vårt Yatzy-spill, og kunne spille sammen takket være teknologien. Det blir ikke det samme som å møtes fysisk, men det var uten tvil et lyspunkt i tilværelsen likevel.

Stine og Mildrid var begge forelsket i Don Johnson fra TV-serien Miami Vice i sin ungdom. Da jeg snublet over en DVD-samleboks med alle 114 episodene noensinne laget i førjulstida var brått en julegave i boks. Jeg pakket den inn og laget en instruksjon – eller skal vi si et krav – om at gaven må brukes i fellesskap.
Planen var naturligvis at vi tre skal ha felles TV-kvelder med et gjensyn med 80-tallets helter. For å være helt ærlig tviler jeg sterkt på at vi noensinne kommer oss gjennom hele 114 episoder, men kanskje vi greier 14? Gaven kommer for øvrig uten tidsbegrensning, så hvis vi greier en Miami Vice kveld med 4 episoder i året er vi ferdig om 28 ½ år. Det må være overkommelig.

Jeg er ikke en slik som klemmer alle og enhver i tide og utide.
Men jeg har venner som betyr uendelig mye for meg, venner som beriker livet mitt på så mange måter. Det føles rart og trist å ikke kunne gi dem en klem når vi møtes.
Det meste jeg har hatt av fysisk kontakt, med andre enn samboeren, siden pandemien startet, var da jeg var innlagt på sykehus i desember. Fysisk kontakt etter sykehus-oppholdet kan kort og greit oppsummeres i en blodprøve rett før nyttår og et besøk hos frisøren. Jeg har hatt flere legetimer, men kun via telefon. Nå som jeg ikke har katt lengre savner jeg også nærhet og kos fra et kjæledyr. Når jeg i tillegg ikke kan gi gode venner en klem er det nesten så jeg vurderer å bestille ukentlig frisørtime bare for å få hårvask med god hodebunnsmassasje.

Strengt tatt er det vel slik at alt som ikke er nødvendig kan defineres som luksus. Slik situasjonen er nå må vi velge å ikke klemme hverandre, selv om vi gjerne vil. Noe som før var hverdagslig er brått klassifisert som noe lagt verre enn ikke nødvendig, men som farlig.

Det å kunne møte mine venner med en stor klem hadde vært luksus.
Tenk det.

Hvis noen hadde sagt det til meg i 2019 hadde det hørtes helt surrealistisk ut.

 

Øverst foto av meg og Eva på helgas skitur, i mindre strålende vær