Jeg er så gammel at jeg har skrevet massevis av brev i mitt liv. For hånd. Med penn og papir. De årene jeg bodde på hybel skrev jeg i hvert fall 2-3 brev i uka, mange av dem var på 5-6 tettskrevne A4 sider. Innimellom ble de enda lengre.
For den yngre garde høres dette ut som science fiction eller fantasy. Men det er altså sant.
Hver gang jeg reiste et sted kjøpte jeg en hel stabel med postkort som ble sendt til venner og familie rundt omkring. Hvis stedet jeg bodde var med på kortet tegnet jeg naturligvis inn en pil på forsiden og skrev; Her bor jeg!
Da jeg gikk på ungdomsskolen og på videregående sendte vi masse lapper i timene til hverandre, innholdet kunne være så mangt. Alt fra kommentarer til noe som foregikk i klasserommet der og da, til at vi la planer for kvelden, eller vi delte vitser og rare små tegninger. Jeg husker spesielt godt at jeg og to andre hadde en fase der vi skrev ned tekstene på favorittsangene våre og gjorde liksom-diktanalyse på teksten. Målet var naturligvis å tolke disse sangene til å bety noe så sært og ekstremt som mulig – slik at de andre skulle bryte sammen i latter mens de satt der og smugleste lappen i timen. Jeg har altså tolket massevis av puddelrock fra 80-tallet til å ha alt fra dypt filosofisk til ekstremt perverst innhold.
For øvrig var det en ting å sende lapper til de som satt nært deg, men innimellom satt jo den som skulle ha lappen langt unna. Da måtte man bruke mange medelever som mellomledd for å få beskjeden frem. Nå i ettertid tviler jeg på at denne lappesendingen foregikk så diskret som vi selv trodde den gang da.
Da jeg hadde en kjæreste som var pianist og turnerte rundt i en ny by hver måned ble det mange lange brev. Han brukte også å tegne sirkler på arket der han skrev at akkurat der var det lagt igjen 5 eller 10 kyss til meg. Et brev kunne være på 10 A4 sider og ha rimelig mange slike felt med vedlagte kyss. Ingen av oss hadde telefon, så skulle vi gi en viktig beskjed var det å skrive et brev, sende det. Ha nedtelling til brevet var antatt ankommet, regne med at den andre svarte umiddelbart, og så ha nedtelling til det ville ligge brev i postkassen med respons.
Jeg er ikke så flink til å kaste noe som det kan være gøy å finne igjen senere, så alle brev, postkort, lapper fra skoletimene, bursdagskort og julekort jeg har fått i mitt liv er sirlig pakket ned i kasser på mørkloftet mitt. De gangene jeg har funnet igjen kassene med noe av denne korrespondansen har det ført til mye underholdning.
Folk flest skriver ikke brev lengre. Jeg mistenker at dagens ungdom ikke en gang sender lapper i timene. Mange sender også julekort digitalt. Jeg synes det er litt trist. Det er koselig å få post.
Jeg har skjønt at til og med det å skrive handleliste for hånd er helt utdatert. Det finnes visst apper for slikt sier noen av vennene mine. Jeg innser at jeg høres ut som en dinosaur nå, men selv sverger jeg til en handleliste-blokk som henger på kjøleskapet. Etter hvert som jeg går tom for noe skriver jeg det opp der. Og lappen tar jeg med i veska på jobb slik at jeg kan handle på hjemvei.
Visste du at det har sine fordeler å skrive for hånd? Alt vi opplever setter spor i hjernen. Forskning viser at vi bruker hjernen annerledes ved håndskrevne notater i forhold til når vi skriver på tastatur.
Det har vært kjent en stund at vi faktisk husker det vi skriver for hånd bedre enn om vi taster det inn. I 2020 kom det en studie fra NTNU hvor forskerne undersøkte hvorfor det er slik. De undersøkte hjerneaktiviteten til både voksne og barn, og de så tydelig at hjernen oppførte seg helt annerledes ved tegning og håndskriving enn den gjorde ved tasting – som er mye enklere bevegelser.
Ved å bruke håndskrift settes flere deler av hjernen i aktivitet. Gjennom å trykke pennen på papiret, se bokstavene man lager og høre lyden av det å skrive, aktiveres mange sanser og vi får flere knagger for å huske.
Dette skaper kontakt mellom ulike deler av hjernen, og åpner hjernen opp for læring. Vi både lærer bedre, og husker bedre. Akkurat den delen kan jeg virkelig skrive under på selv, de gangene jeg har stått på butikken UTEN handleliste ser jeg den vanligvis for meg. Jeg husker lett om det er mange eller bare noen få ting på lista. Kanskje at et ord er veldig langt, eller kort, om det har lange og høye bokstaver som når opp på loftet eller ned i kjelleren – som vi sa på barneskolen osv. Slik kan jeg stå og tenke og så har jeg brått funnet ut at det må være ost jeg mangler.
Det er koselig å få noe håndskrevet i postkassen, men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke skriver så mange brev lengre. Jeg har ikke noen å sende lapper til på jobb en gang. Men jeg skriver fremdeles alle mine julekort for hånd, og det står alltid mer enn bare God jul på dem. Og det blir helt klart aldri noen app for å skrive handleliste her, litt hjernetrim må man ha!
øverst foto av tegningen Writing av Inga Dalsegg