Da jeg var yngre rista jeg oppgitt på hodet over min bestemor som gikk rundt og måka snøen inn til husveggene hver vinter, – for noe tull! Og som jeg gjerne påpekte den gang var hun jo ikke noen ungdom lengre heller!
Hver vinter nå venter jeg selv utålmodig på snøen, så jeg kan få måka den inn til husveggene… Jeg bor nemlig i et gammelt hus, og det blir fryktelig gulvkaldt hvis jeg ikke måker snøen inntil husveggene, snø isolerer. Jeg liker ikke mildvær på vinteren, da må jeg ut og flytte på den snøen igjen må vite.
Da bestemor en dag erklærte at hun ikke orket styret med juletre fikk jeg hakeslepp; ikke ha juletre??!! Verste jeg hadde hørt! Jeg påtok meg umiddelbart ansvaret, noen måtte jo gjøre noe, dette gikk bare ikke an! Resultatet ble at jeg i flere år hadde ansvar for å pynte både tre og hus hos henne, – og naturligvis også for å ta ned igjen all julepynten. For meg ble dette veldig koselige dager, bestemor var en mester på all slags kokkelering, så sjefs-julepynteren fikk servert både lunsj, middag og kaker underveis.
Bestemor var vel rundt 80 år da hun ikke orka alt styret med juletre lengre. Jeg var 40 da jeg sluttet med så stort juletre som mulig og konverterte til lite praktisk tre på et bord. Jeg har et lite hus med en bitteliten stue. Etter mange år der jeg knapt kom meg inn eller ut på stua i jula og heller ikke kunne se tv-en føltes det bare logisk. Plast-tre skal jeg aldri ha, men det er nok fare for at jeg ender som bestemor lenge før jeg blir 80….
Det er så rart med det, vaner og egenskaper vi rister på hodet av i ungdommen ender vi fort opp med selv.
På morssiden i familien min er de fleste veldig effektive og raske, de har sjelden tid til å vente på andre. Jeg hadde en morfar som alltid gikk først på tur, gikk er muligens feil ord, han småsprang. Morfar ankom hytta før alle andre og hadde både tent opp og henta vann innen resten ankom. Mamma har fortalt oss mange ganger om den verste turen i barndommen sin da de gikk langt og lengre enn langt. Dette var en fjelltur på flere dager oppe i Trollheimen, der min morfar konstant løp fremst og hevdet at de snart var fremme hele tida. Når jeg nå går på tur med min egen mor ser jeg vanligvis bare snurten av en rød anorakkrygg der fremme, og hvis jeg stopper for å ta et foto får jeg beskjed om at dette har vi ikke tid til. (vel å merke kun hvis hun ikke er så langt foran at hun ikke får med seg hva jeg driver med)
Da jeg var lita uttalte jeg høyt og tydelig at jeg ALDRI skulle jobbe like mye som pappa når jeg ble stor! Han gikk nemlig fra å ha vanlige arbeidsdager til å drive eget firma. Slik jeg husker det var det en periode på noen år der han kom hjem, kastet i seg noe middag, og så dro rett tilbake på kontoret. Før hadde han alltid hatt tid til å finne på mye rart sammen med oss, men nå jobbet han bare. Vel, jeg som aldri skulle bli slik, men i stedet skulle ha masse fri, må nok bare innse at jeg har blitt verre. Om ikke annet kan jeg trygt si at basert på barndommens opplevelser hadde jeg ingen illusjoner om at det skulle bli lett å drive eget firma. Jeg har heller verken kjæreste eller barn som all jobbinga går ut over.
Min mormor passet alltid på at morfar ikke frøs, jeg vet ikke hvor ofte jeg hørte henne si «Nei nå fryser du Jon!» og så løp hun og henta lua hans. Jeg kan aldri huske at han noen gang sa noe om at han frøs. Når jeg nå er ute på skitur med foreldrene mine spør mamma ofte om pappa har husket å ha på seg stillongs? Og har han med seg både lue og votter? Hvis jeg blir observert med noe som er litt for åpent i halsen får jeg alltid beskjed om at jeg må ta på meg skjerf hvis ikke blir jeg syk.
Bestemor var veldig flink til å rydde og kaste, litt for flink mente bestefar og pappa. Noe som har ført til at jeg har en pappa som aldri kaster noe, der lagres alt. For man vet jo aldri hva man kan få bruk for, problemet er å finne det igjen når man har bruk for det. Jeg er nok litt der jeg også, ikke så veldig god på å kaste, selv om jeg også må innrømme at jeg har beklaget meg over pappas samling av alt mulig.
Noe går i arv, noe er opplært og noe finner man på selv. Det mest spesielle og særpregede har gått i arv i vår familie – og takk for det.