Når samboeren blir tunghørt

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/04/2018-03-31-14.45.45.jpg

Min kjære samboer katten Frøya har alltid vært livredd støvsugeren. Av og til har jeg lurt på om dette kunne vært unngått hvis jeg bare hadde vært mer ivrig med støvsuging da hun var liten?
I det siste har dette endret seg, i stedet for å få rakettfart det sekundet støvsugeren starter, for så å praktisk talt fly opp i andre etasje, eller ut hvis det er mulig, følger hun nå i stedet bare med meg. Hun venter til jeg er noen meter unna, før hun hopper ned og går å legger seg i et annet rom. Gjerne i samme etasje til og med.
«Jøss, det tok altså bare 17 år før du skjønte at støvsugeren ikke har tenkt å ta livet av deg?!» – sa jeg til Frøya første gangen dette skjedde.
Katter er vanedyr, og det er vel vi mennesker også kanskje?
I løpet av de 17 ½ årene vi har bodd sammen har Frøya ofte vært min unnskyldning for å IKKE støvsuge. Jeg ser det skulle ha vært gjort, men nå ligger jo Frøyapus og sover så fredelig. Det er best å ikke traumatisere henne, så jeg tar det i morgen i stedet. I realiteten betyr det gjerne at det får bli en annen dag, eller sikkert i helga, eller kanskje til neste uke?
Støvsugerfobien har vært såpass ille at hun blir veldig flat og lav og piler så nært gulvet som mulig bare hun SER støvsugeren, jeg trenger ikke slå den på en gang.
Først tenkte jeg at denne endringen betydde at pus endelig har skjønt at støvsuging er bråkete, men ufarlig. Men etter hvert har jeg oppdaget at endringen ikke har noe med tilvenning til støvsugeren å gjøre, men med hørselen.

Med alderen svekkes sansene våre. Både syn og hørsel blir redusert hos de fleste av oss med årene. Dette gjelder både mennesker og dyr.
Før reagerte Frøyapus og kom løpende bare hun hørte lyden av nøkkelen i ytterdøra. Nå må jeg åpne døra, gå inn, og så rope for å fortelle henne at jeg er hjemme, før hun kommer løpende.
Hun er sprek og leken, og har ellers topp helse, men sviktende hørsel stiller nå noen økte krav i hverdagen vår.
Alle som har opplevd å tilrettelegge samtaler og kommunikasjon med familiemedlemmer som har blitt tunghørte vet nok hva jeg sikter til.
Vel nå har jeg da en katt som plutselig mjauer MYE høyere, og oftere, enn før. Før i tiden gikk jeg og småpratet lavt med henne, hvisket mumlende ned i pelsen hennes.
Det fungerer ikke lengre for å si det slik.
Nei da, nå går vi begge to rundt her i huset og roper til hverandre!
Da jeg kom hjem fra jobb i går hadde vi følgende samtale:

Frøya: MIIIAAAAAAA-MIIIIIAAAAAAAAAAAA!
Inga: JA DA; JEG HØRTE DEG DEN FØRSTE GANGEN SA JEG! BARE VENT LITT! DU SKAL FÅ KOS, MEN NÅ MÅ VI TENNE OPP FØRST VET DU!!
Frøya: MIIIIIAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA-MIIAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
Inga: HVIS DU VERKEN KAN HENTE VED ELLER GI MEG FYRSTIKKENE GÅR JO IKKE DETTE NOE RASKERE MÅ DU SKJØNNE! VIL DU HA KOS ELLER MAT FØRST SA DU??
Frøya: MIIAAAAAA-MRRRRRRR-MRRRRRR

Og slik holder vi nå på, – det høres antagelig ikke helt normalt ut for utenforstående.
Forskning viser at eldre katter som opplever at hørsel eller syn svikter ofte utvikler separasjonsangst hvis de ikke har eieren i syne. De blir mer masete og engstelige, og de trenger mer kos. Dette kan jeg godt skrive under på siden jeg nå gjerne går rundt med en katt på skulderen både når jeg tenner opp, lager meg en kopp te, pusser tenner eller annet. Og hvis jeg har gått på do uten at pus har fått det med seg, resulterer det i høylytt klagende mjauing og en katt som løper panisk rundt og leter etter meg. Matmor forsvant plutselig! Hvor har hun gjort av seg?! Hvis Frøya ikke ligger i fanget mitt (noe hun nå gjerne gjør døgnet rundt, hvis hun bare hadde fått muligheten til det), er det letteste nå å gi beskjed til henne hver gang jeg flytter meg utenfor synsrekkevidden hennes.

Frøya ble opplært fra hun var noen uker gammel til at forskjellige lydsignaler og ord jeg laget hadde betydning, – det var vår form for kommunikasjon. Nå jobber jeg i stedet med å endre dette til øyekontakt og tegnspråk. Det går ikke lynkjapt, det skal jeg innrømme, men det går faktisk fremover, vi trener litt hver kveld.

Forsker Bjarne O. Braastad er katteekspert og uttaler i en forskningsartikkel om eldre katter;
 «La gammelkatten få det som den vil. Budskapet fra Braastad er å la katten få lov til å være gammel. Hvis katten din viser tegn til å ville ha sosial kontakt, ligge i fanget, så la den få lov til det. Hvis katten vil, så la den hoppe opp i sengen midt på natten og gi den et halvt minutt med kos. »
Frøya synes Braastad er en meget oppegående mann og at alle burde høre på ham. Hun vil ha oppmerksomhet og kos døgnet rundt takk!
Og jeg? Vel jeg gjør så godt jeg kan der jeg prøver å kommunisere via tegnspråk og roping og kos.

Les hele artikkelen om eldre katters atferd her

Når Frøyapus ligger slik som dette får hun ikke lengre med seg at matmor har flyttet seg, noe som lett fører til vill panikk

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.