På søndag var jeg årsaken til at det nesten ble igangsatt en større leteaksjon – mens jeg selv levde i lykkelig uvitenhet!
Det hele startet med en hyttetur med mine gode venner Stine og Mildrid. Værmeldingen lovte både sol og snø – men ikke verre enn at dette så ut som det ville bli en grei tur. Ingen av oss var forberedt på det været vi faktisk fikk.
Vi startet skituren med blå himmel og strålende sol – slik vær jeg får skikkelig påskestemning av. Jeg utbrøt gledesstrålende opptil flere ganger at vi var utrolig heldige med været!
– Snu deg Inga! Fikk jeg beskjed om.
Siden jeg alltid utgjør baktroppen hadde jeg ikke hatt behov for å snu meg enda. Det viste seg at bak meg var himmelen dekt av mørkegrå skyer. Jeg valgte å heller se fremover og ignorere det.
– Men SE da! Det er helt magisk blå himmel og strålende sol her og nå! Ropte jeg
-Måne og sol, skyer og vind, og blomster og barn skapte vår Gud…! Runger det brått – og meget uventet – fra trioens evig spreke fortropp. Smittende var det også, plutselig sang vi med alle tre. Er det ikke rart hvordan du fremdeles kan teksten til en sang du ikke har hørt på 35-40 år?
Etter en halvtime eller så bråstopper fortroppen og utbryter litt oppgitt;
– TAKK til den som begynte å synge Måne og sol!
Stine og jeg så på hverandre og brøt ut i spontan latter, vi lo så vi stod tvekroket og hang over skistavene. For gjett hvem det var som hadde startet å synge! Det var ikke oss to for å si det slik.
Resultatet er for øvrig at vi alle tre fremdeles har Måne og sol på hjernen. Jeg trodde jeg bare kunne det første verset, men det viser seg at de alle er lagret langt der inne i hodet mitt. Slik er det ofte med barnelærdom.
Til tross for at blå himmel gikk over i litt snøbyger var det ikke verre enn at vi tok en rastepause med varm sjokolade med krem. Det er godt vi er løsningsorienterte, for jeg hadde husket både termosen, koppene og den nypiskede kremen, men ikke skje. Heldigvis hadde jeg tatt med kanelstang til pynt, noe som fungerte ypperlig som kremskje! Det har hendt vi har fått kommentarer på at vi alltid har store fullpakkede sekker på helgetur. Nå skal jeg ikke skylde på posen med kanelstenger, den tok vitterlig ikke mye plass. Men vi har uten tvil en tendens til å ta med oss ganske mye forskjellig som øker kos-og-hygge-faktoren.
Vel fremme på hytta ble det lunsj og peiskos før måking av sti til utedo.
Utedoet på denne hytta ligger et stykke unna – i en oppoverbakke – hvor snøen alltid legger seg i store fonner.
På en dotur utpå kvelden blåste det såpass mye at jeg faktisk ikke var i stand til å se hytta gjennom snøfokket. Jeg ga klar beskjed til de andre to om at jeg anbefalte å ta med spade på kommende dorunder, da det hadde dannet seg snøfonner over deler av stien.
Vinden økte på utover kvelden og natta så det ulte rundt hytteveggene. Det var riktig så koselig å sitte inne og fyre i ovnen mens vi hørte værgudene romstere der ute.
Jeg våknet noen ganger i løpet av natta og hørte vinden ruske i hytta, det ble såpass alvorlig at jeg som alltid sover med åpent vindu faktisk lukket det og gikk for kun åpen ventil. Da er det alvor for min del.
Utpå morgenkvisten merket jeg et ganske presserende behov. Du vet den følelsen når du vet du bare MÅ opp, men det er så godt og varmt under dyna, og så alt for kaldt i rommet. Når du i tillegg vet at du ikke bare skal opp i et kaldt rom, men faktisk ut i en snøstorm, vel da holder man seg gjerne litt til. Og litt til. Og litt til.
I 6-tida innså jeg at nå gikk det ikke lengre, jeg måtte bare hoppe ut av senga og komme meg ut. Jeg dro på meg stillongs og ullsokker, før jeg avsluttet antrekket med en anorakk utenpå nattkjolen og støvler i størrelse 47 – hele 10 nummer for store.
Døra gikk så vidt opp, vinden og snøen pisket meg i ansiktet, jeg gikk fra å være søvnig og varm til lysvåken og gjennomfrossen. Jeg myste gjennom snøfokket for å stake ut retningen før jeg begynte å måke. For hvert spadetak føltes det som at stien fyltes igjen like fort som jeg måka. Brått kom det et vindkast som var så heftig at jeg mistet balansen og falt.
Der satt jeg på kne i en snøfonn, iført nattkjole og alt for store støvler, mens jeg klamret meg til en spade, hakket tenner av kulde og så lengtende mot et lite brunt utedo som virket milevis unna. Hytteeieren påstår det er 25 meter til utedeoet. Jeg er uenig, jeg er sikker på at det er nærmere 100 meter. Akkurat der og da føltes det som 1 km.
Jeg kom aldri til å rekke frem i tide.
Jeg kapitulerte, dro ned stillongsen og satte meg ned i snøen. Spaden ble brukt til å måke beviset unna etterpå. Da jeg hutrende kom inn igjen kokte jeg vann til min trofaste venn varmeflaska, fant meg et ekstra ullteppe og en saueskinnsfell før jeg krøp tilbake til sengs.
Et par timer senere våkner jeg av snakking i naborommet, jeg innser at stemmene er bekymrede, og overhører så;
– Jeg hørte Inga gikk ut på do i dag tidlig, men hørte aldri at hun kom tilbake. Hørte du det?
– Nei…. Jeg hørte også bare at hun gikk ut…
– Men… altså… tenk om hun sitter fast i snøen der ute?
– Vi må komme oss ut og lete!
Da innså den søvnige hjernen min at det kanskje var på tide å stå opp for å informere om at jeg ikke var nedsnødd i en snøskavl underveis til do, men hadde overlevd ekspedisjonen og lå trygt under dyna!
Leteaksjonen ble avverget, og vi fikk oss alle en god latter under frokosten, før det nok en gang ble litt snømåking. Moralen er: Meld fra hvor du går, også når du returner fra utedo i snøstorm.
Foto øverst: på vei hjem fra hytta
