Jeg sover lett. Fryktelig lett.
Det skal minimalt med lyd eller bevegelse til før jeg våkner. Det hjelper ikke å snike seg listende rundt.
Det er såpass ille at jeg har tuslet ned i resepsjonen på hotell nattestid og bedt om å få bytte rom da vedkommende på naborommet snorker. Jeg har også måttet bytte hotellrom fordi det er for nært fotgjengerovergang med trafikklys – lyden av piping ved grønn mann drev meg til vannvid – for nært trikkeskinner, bussholdeplass eller hotellets heis. Jeg våkner hver gang heisen starter eller stopper, uansett i hvilken etasje det er.
Og ja da, jeg har alltid med meg ørepropper, men de evner aldri å fjerne helt nok lyd for min del.
I romjula fikk jeg hoderystende reaksjoner fra venner da jeg fortalte at jeg hadde våkna skikkelig brått grytidlig om morgenen av en høy lyd.
Den omtalte lyden var kanskje ikke akkurat øredøvende – det var snakk om lyden av en katt som forsiktig hoppet ned i nysnø.
Mange sover seg gjennom langt mer støyende saker, men for meg er dette mer enn nok til å rive meg ut av dyp søvn.
Mildværet kom og anla skøyteis på veiene i helga.
Mange oppdaget sikkert dette da de stod opp. Jeg for min del registrerte det lenge før den tid. Jeg ble nemlig vekt av; tripp, tripp, tripp, tripp, SKRENS, rrrruuuuuuuutsjjjj, BANG!
Lyden av trippende katt som sklir på glattisen og faller.
Husets pus, Nils, har nemlig egen katte-trapp på utsiden av huset. Vi er skjønt enige om at det er meget praktisk at han selv kan gå inn og ut via soveromsvinduet om natta.
Det hender jeg må koste vekk litt snø hvis det legger seg i fonner der. Men jeg har enda ikke måttet strø trappa hans. Det er mulig det er på tide med en endring på det punktet.
Rabalderet – som jeg vil kalle det – fikk meg til å gå fra dyp søvn til å regelrett hoppe ut av senga slik at jeg kom til meg selv stående midt på gulvet på soverommet.
Siden jeg først var oppe uansett kunne jeg like godt kikke ut gjennom soveromsvinduet og sjekke tilstanden.
Nede på bakken satt det en svart pelsball fullstendig dekt av snø – inkludert i ansiktet – mens han ristet på hodet, så noe forvirret ut og stirret fornærmet opp på den forrædersk glatte trappa. Sporene viste tydelig hvor han hadde skrenset ut og falt av.
Alle som har sett en dødelig fornærmet katt vet at de ikke akkurat prøver å skjule det.
Ikke det at jeg vil sammenligne Nilsepusen min med et utenlandsk vogntog – men det var i grunnen det første som slo meg etter at han havarerte utfor veien sin.
Vi vurderer nå om strøsand eller autovern er veien å gå?
Jeg er litt usikker på hva som er riktig saksgang her, men Nils har i hvert fall lagt inn en alvorlig klage. Han sier at veistandarden ikke er bra nok i forhold til mengden trafikk denne strekningen har. I tillegg må man ta hensyn til at dette er en bratt stigning og at brukeren ikke har tilgang på verken piggsko eller brodder. Katteklør holder helt klart ikke når det er omtrent skøyteis. Dette blir muligens som å sammenligne piggdekk og piggfritt?
Min uttalelse om utenlandske vogntog falt ikke i god jord, da Nils sier han ikke har mulighet til å sko seg etter forholdene og at jeg som entrepenør dermed må ta ansvaret.
Tatt i betraktning at jeg ikke har sovehjerte til å sove meg gjennom kattepoter som tripper på mose en gang orker jeg i hvert fall ikke å måtte stå opp flere ganger hver natt for å slippe en natteranglende pus inn og ut, så prosjekt forbedring av veistandard ble naturligvis iverksatt umiddelbart.
Værgudene hjalp også til, så nå er det håp.
Jeg har ingen planer om å kjøre nattskift på denne strekninga, men har lovet pusegullet bot og bedring. Vi vurderer en kontrakt med avtale om at enhver overtredelse fra min side vil føre til utvidet kosetid og ekstra porsjoner med kattegodteri.
øverst foto av Nils sine skrensende potespor
