Nostalgi, persille og flodhester

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/12/Tøfflus.jpg

Jeg elsket persille som barn.
Persille var kult rett og slett. Vi hadde dessverre ikke så mange typer grønnsaker i egen hage, så når vi ferierte hos besteforeldrene våre benyttet jeg muligheten. Da ble jeg visstnok jevnlig observert der jeg i lykkelig uvitenhet spiste en salig blanding av gulrotgress og persille, – det tok noen år før jeg oppdaget forskjellen.

Persille var altså topp, noe annet som var veldig kult var stangselleri. Den dag i dag er det som oftest nesten alltid stangselleri i kjøleskapet mitt, og persille i hagen min. I tillegg var jeg veldig begeistret for å pusse tennene, jeg brukte mye tannkrem og pusset lenge.

Persille-dilla er det naturligvis Tøffe Tøfflus fra Skomakergata som er årsaken til. Stangsellerien kan jeg nok legge skylden på Tramteateret for, – der karakteren Ernst Bernt i serien ”Hemmelighetene i B-by” var direkte avhengig av stangselleri. Tramteateret hadde for øvrig mange herlige karakterer i seriene sine, jeg kalte opp en bamse etter Pelle Parafin.
Tannpussinga bør nok Flode og Trond-Viggo få noe av æren for, jeg har enda aldri hatt hull i tennene, det er mulig jeg burde takke dem for det.

Brødrene Dal padlet på ekspedisjon oppover Overfloden i kanoen Elvegris. Jeg og tvillingsøster Elin dro på ekspedisjon i bekken nær hytta vår. Vi vasset og dro med oss lekebåtene våre i hyssing. Det var viktig å ikke sette føttene på land, – vi lekte jo tross alt at vi padlet i kano, – noe som førte til at vannet ofte gikk over støvlene. Mamma sine forslag om at det hadde vært lurt å ikke vasse der det var dypest, slik at vi slapp å ende med klissvåte støvler, ble naturligvis ikke tatt til etterretning. Man kan jo ikke padle på land. Bekken vår var minst like lang og svingete som Overfloden, så dette kunne vi lett bruke hele dagen på. Den omtales den dag i dag som Overfloden i familien vår, – både når vi snakker om den og når den nevnes i Hytteboka.

Smurfene gjorde sitt inntog i Norge da jeg var 4 år gammel, – foreldre flest ble nok drevet til vannvidd av smurfesangen, mens jeg naturligvis aldri ble lei. Slik er det jo i den alderen. Jeg syntes Trond-Viggo var verdens kuleste fyr, både når han pusset tennene til Flode og i programmet ”Kroppen” der han kravlet rundt inne i kroppen på jakt etter onde bakterier, løp rundt og kastet sædceller etter seg og mye annet. Det var stor stas da vi fikk Trond-Viggo kassett i gave, spesielt var sangen ”kua med fletter og juret på tvers”morsom. Trond-Viggo var så kul at han til og med ble tilgitt for å lage sangen ”Tramp på en smurf” der man hører at han prøver å drepe smurfer, – den sangen tror jeg nok de fleste foreldre hadde mer sansen for enn vi små barn som elsket smurfene.
Jeg synes fremdeles at Trond-Viggo er fantastisk, – og som voksen ser jeg helt klart humoren i sangen Tramp på en smurf der han synger ”Små avskyelige blå med hvite luer på, overalt hvor jeg er, så hører jeg det her…smurfer løper ikke fort, så tramp dem ned og tørk det bort.Tramp, tramp, tramp på en smurf.”

I 9-10-års alderen ønsket jeg meg et ekte kjemisett til jul, et slikt et med reagensrør og kjemikalier. Ønsket var inspirert av programmet ”Fysikk på roterommet” der de gjorde alle slags eksperimenter. I den perioden skulle jeg også bli oppfinner som voksen. Når det skulle lekes med kjemisettet var pappa med, sammen jobbet vi oss gjennom en bok med eksperimenter og opplevde at væsker skiftet farge, fordampet, ble til pulver, ble magnetisk og mye annet. Det var både lærerikt og gøy. Jeg tviler for øvrig på at lekebutikker hadde fått lov til å selge kjemisett til barn nå i 2015. Nåtidens barn får ofte ikke lære seg å spikke fordi de da kan skjære seg, får ikke prøve å sykle uten støttehjul eller klatre i trær fordi de kan falle og slå seg.

Mest sannsynlig kan barn få langt mer merkelige interesser og fikseringer fra tv enn det jeg med en barndom på 70- og 80-tallet fikk. Jeg er langt fra oppdatert på nåtidens barne-tv, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at den ikke stimulerer barnas fantasi på samme måte.

Skal man se det hele i et annet perspektiv så vokste jeg da opp med barne-tv der jeg så på en voksen mann som delte hus og seng med en flodhest. En flodhest han pusset tennene til og sang for, og som også nok var det eneste sosiale livet han hadde.
For ikke å snakke om den eldre skomakeren som sjelden fikk repaprert så mye sko, fordi han var så sosial. Stor omgangskrets til tross så hadde han en levende tøffel boende inne i arbeidsbenken sin, – som han da så film sammen med og foret med kruspersille.

Men uansett hvordan man ser det vil jeg påstå at min barndoms barne-tv var med på å stimulere både nysgjerrighet, fantasi og forskertrang.